Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Den gode valgkampsaken

Partiene er så like at det alltid krever litt ekstra å finne fengende saker som skiller dem i valgkampen. Men i år har vi velferdsprofitørene!

Velgere er omtrent like pragmatiske som de fleste kommune-politikere.

Når valgkampinnspurten starter etter sommerferien, blir det trolig mer trøkk i debattene om skole, helse og omsorg. Det har strategene i de største partiene bestemt seg for. Meningsmålinger viser at det er disse tre temaene velgerne oftest oppgir som viktigst når de skal bestemme seg for parti.

Arbeiderpartiet og Høyre har i tillegg en rekke målinger som viser at de har god troverdighet i disse spørsmålene, og de vil gjøre alt de kan for å få mediene og folk flest til å snakke aller mest om hvordan skolene, sykehusene og eldreomsorgen skal bli bedre.

Problemet for de to største partiene er at de er så enige. Mange velgere ser ikke forskjell på dem, og mediene sliter med å lage fengende debatter og valgkampreportasjer. Spesielt gjelder det i skolepolitikken, men i ganske stor grad også for sykehus- og omsorgsspørsmålene.

Regjeringspartiene vil riktignok hevde at de satser mer på sykehjemsplasser enn de rødgrønne gjorde, men på det området kommer vi ganske sikkert til å få en forvirrende debatt om forskjellene på tilsagn, tilskudd og bevilgninger til faktisk bygging og rehabilitering.

Nei, da blir det mer sving over den debatten partiene på den ytterste venstresiden har løftet inn i valgkampen: Nei til velferdsprofitørene. Ja til profittfri velferd.

Rødt i Oslo gjorde for to år siden kampen mot kommersielle barnehager til sitt viktigste krav for å støtte Ap/SV/MDG-byrådet. Den bærende argumentasjonen var at ingen private skulle bli rike av å levere tjenester som er betalt av skattebetalerne. Rødt har lyktes så godt med argumentasjonen at SV på sitt landsmøte i vinter satte opp profittfri velferd som ett av fem ufravikelige krav for å støtte en rødgrønn regjering.

Partistrategene er fornøyde med å ha fått en friskere og mer realistisk vri på privatiseringsdebatten. Ettersom SVs barnehageløft i stor grad ble realisert av private utbyggere, har det vært vanskelig for partiet å være generelt mot all privat velferdsproduksjon.

Blant mange observatører og valgstrateger er det også en oppfatning at den vanlige diskusjonen om offentlige kontra private tjenester ikke fenger i særlig grad. Velgere er omtrent like pragmatiske som de fleste kommunepolitikere. De ser at et tilbud kan være både godt og dårlig uavhengig av eierskap og driftsform.

For SV er det mye lettere å rette oppmerksomheten mot de få store aktørene som er blitt rike på barnehager, omsorgstjenester, barnevern eller asylmottak – enten det viser seg i internasjonale konsernregnskaper eller i høye inntekts- og formuestall i skattestatistikken.

VGs reportasjer om den norsk-tyske forretningsmannen som har tjent stort på å drive fosterhjem, passer perfekt inn i retorikken mot velferdsprofitørene. I den saken tyder alt på at statens forsøk på å begrense privat profitt har mislyktes.

Noe av det aller mest interessante med kampen mot velferdsprofitt, er at den har slått så godt an i flere partier enn SV og Rødt. Både på Ap og Sps landsmøter brukte ledelsen mye energi på å unngå at partiene sa nei til velferdsprofitt.

LO-kongressen samlet seg om en uttalelse der det stilles krav om et utvalg som kan sikre at offentlige penger går til gode tjenester, «og ikke privat profitt».

Årsaken til at Ap og Sps ledelse har forsøkt å moderere programformuleringer om et absolutt profittforbud, er at de ser store problemer med å gjennomføre politikken i praksis, og at de er redde for å gjøre seg for sårbare for kritikk fra høyresiden. Høyre og Frp har allerede funnet fram en rekke eksempler på gode private drivere av barnehager og omsorgstjenester – folk som ikke tjener spesielt mye penger, som har opprettet et tilbud kommunen ikke klarte å gi, og som er opprørte over å bli kalt velferdsprofitører.

Høyre og Frp ser på kritikken mot velferdsprofitt som så overdreven og radikal at de med forventning ser fram til en valgkamp der de kan slå tilbake. Det igjen borger for at det kan bli friske og gode valgkampdebatter om temaet.

Den største taperen kan bli Ap. Høyrepartiene vil konfrontere partiet med SV og LOs vedtak, og tegne bildet av at Jonas Gahr Støre vil la seg presse til å kaste gode private aktører ut av barnehage- og omsorgssektoren.

SV og Rødt vil fortelle velgerne at man ikke kan stole på Ap, dersom man skal kvitte seg med velferdsprofitørene. Ap kommer til å bli tvunget til å innta en mellomposisjon. Det er i seg selv vanskelig i en valgkamp der det er polarisering som gjelder, men det kan være ekstra truende for et Ap som er sårbart for kritikk om at det står for en uklar politikk.