Illustrasjon: Sven Tveit

Tidsbruken hemmer innovasjon

Kronikk. Anskaffelser i det offentlige tar så lang tid at det setter digitaliseringsmålene i fare. Innovative ideer bør være i produksjon senest tre–seks måneder etter ideen oppsto.
19.5 2017 08:36
Hvordan kan vi få hjelp fra de klokeste hodene med de beste ideene til offentlig sektors omstillings-arbeid?

Tjenestedesign, smarte byer og innovasjon er tema som stadig oftere er en del av vår digitaliseringshverdag. Vi er alle opptatt av hvordan vi kan forsterke digitaliseringseffekten ved å velge smartere løsninger, prosesser og/eller teknologi.

Når dette skjer uten at løsningene eller metodene er kjent fra før, kan vi velge å benevne dette som innovasjon. Difi har valgt å definere innovasjon slik:

«Innovasjon er å fornye eller lage noe nytt som skaper verdi for virksomhet, samfunn eller innbyggere. Formen er eksperimenterende, og løsningen er ikke kjent på forhånd.»

De fleste kommuner er avhengig av et velfungerende leverandørmarked for å nå sine digitaliserings- og innovasjonsmål. Spørsmålet som stadig vekk melder seg, er hvordan skal vi benytte leverandørmarkedet for å realisere god innovasjon.

Svaret vil mange mene er å benytte «innovative anskaffelser». Det er sikkert mange forhold som tilsier at dette kan være en god løsning, men én av de største utfordringene er at slike anskaffelser, i likhet med tradisjonelle anskaffelser, tar veldig lang tid.

Andre metoder som er lansert som del av det offentlige anskaffelsesregelverket, er innovasjonspartnerskap, førkommersielle anskaffelser, plan- og designkonkurranse, konkurransepreget dialog og forskings- og utviklingskontrakter.

Felles for de fleste av disse er at det oppleves som at alle leder fram til følgende konklusjon: «Når noe er gjort kjent gjennom en innovativ anskaffelsesprosess, ta et steg tilbake, lag kravspesifikasjon og gjennomfør anskaffelse».

Gjør vi det på denne måten, vil tiden fram til vi oppnår digitaliseringsmålene våre bli uforholdsmessig lang.

Er det noe offentlig sektor burde være opptatt av, er det å redusere tidsbruk fra idé til realisering. Det er fremdeles uklart, selv med nytt anskaffelsesregelverk fra januar, hvordan vi skal kutte (mye) ned på leveransetiden.

Vi trenger innovative ideer som er i produksjon senest tre–seks måneder etter ideen oppsto. Vi trenger et leverandørmarked som settes i stand til å levere nye ukjente løsninger på mye kortere tid enn i dag. Vi trenger nye avtaleformer som understøtter raske leveranser.

Frykten, eller alternativet, er at markedet overtar leveransene for en offentlig sektor som selv ikke evner. Kan vi risikere at delingsøkonomien overtar deler av de kommunale helse- og oppveksttjenestene? Og hva vil neste generasjons brukere velge?

Jeg vil gjerne utfordre Difi til å klargjøre hvordan offentlig sektors innkjøpskompetanse skal innrettes slik at leveransetiden og kvaliteten på nye, offentlige tjenester blir slik brukerne forventer. Hvordan kan vi få hjelp fra de klokeste hodene med de beste ideene til offentlig sektors omstillingsarbeid, ikke gårsdagens tjenester levert i ny drakt?

Det har vært store forventninger knyttet til de nye konkurranseformene som ble lansert i januar i år. Disse setter søkelys på innovasjonsavtaler og innovasjonspartnerskap.

Vi i Bergen kommune vurderer de første områdene der vi kan brukes de nye metodene innenfor vårt digitaliseringsarbeid og våre teknologivalg. Det er da med uro vi registrerer at anskaffelseseksperter er tydelige på at en bør beregne ca. to og et halvt år fra oppstart til anskaffelsen er ferdig implementert og klar til bruk i organisasjonen.

Dette er i et marked og med aktører som opererer og tenker helt annerledes. Hos disse aktørene er tid en viktig og avgjørende faktor, og selskapenes snittlevetid er seks–åtte år. Vi jobber med gründermiljøer, i samarbeidsprosjekter med ulike offentlige og private aktører, næringsklynger med mer. Felles for de alle, er at de synes det er krevende å jobbe godt mot det offentlige.

Dette sitatet fra ett av de nye selskapene som ønsker å etablere seg som leverandør til kommunal sektor, belyser noe av utfordringsbildet:

«Hvis vi skal utvikle for egen risiko, uten garantier, er kontinuerlig utvikling i alle ledd ikke mulig. IT er ferskvare, og løpende levering av funksjonalitet sikrer hurtigere nye bruksområder til sluttbruker, hvor dårlige produkter raskt må byttes ut. Kommunene bør eie infrastruktur og data, mens leverandørene hurtig kan levere de beste løsningene. Utvikling må løpende skje sammen med kommunen, hvor bestillerkompetanse og forventningsavklaring vedrørende ny og forbedret funksjonalitet henger svært godt sammen. (…) Slik det jobbes i dag, går kommunene glipp av mange gode løsninger og nye tjenester».

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.