De aller eldste med sviktende helse og kroniske sykdommer er taperne i kampen om de kommunale helsekronene, mener Kjellaug Enoksen. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Eldre taper kampen om helsekroner

Kronikk. Det er på tide å spørre om nedleggingen av faste sykehjemsplasser har gått for langt. Er vi i ferd med å komme dit at fast plass er forbeholdt de heldige?
1.8 2017 09:40
I mange kommuner er arbeids-belastningen i pleie- og omsorgs-tjenestene så stor at pårørende føler seg presset til å yte mer enn de kan klare.

En 90 år gammel mann fra Voss har nylig vært omtalt i mediene fordi han ikke fikk plass i sykehjem til tross for at han hadde vært innlagt i sykehus flere ganger på grunn av skade etter fall. Det har vært flere liknende saker den siste tiden.

Helsedirektoratets rapport IS-2575 SAMDATA kommune som nylig ble presentert, viser utviklingen innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester i perioden 2010–2015. I perioden har kommunens utgifter økt med 10 prosent med sterkest vekst innenfor de hjemmebaserte tjenester. 

Skrøpelige eldre taper kampen om helsekroner

I kampen om de kommunale helsekroner er det de aller eldste med sviktende helse og kroniske sykdommer som taper. Skrøpelige eldre har behov for pleie, omsorg og gode helsetjenester. Det er liten tvil om at det beste tilbudet er å bli tatt hånd om i sykehjem. Fast ansatt fagpersonell som arbeider i et tverrfaglig team sikrer pasienten forsvarlig hjelp gjennom livets siste fase.

Sykehjemmets faste rammer med regelmessige måltider og tette oppfølging gjør at pasientene ofte får bedret funksjon den første tiden av oppholdet i sykehjem.

I 2015 var det 40.700 plasser i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner.

Det er nedgang på 1 prosent fra 2009. Den reelle nedgangen i faste sykehjemsplasser er langt større fordi et stort antall fast plasser er gjort om til korttidsplasser.

Nå er det på tide å spørre om nedleggingen av faste plasser har gått for langt. Er vi i ferd med å komme dit at fast plass er forbeholdt de heldige?

Pårørende en viktig samfunnsressurs

De fleste eldre ønsker å bo i eget hjem, også når de får skrantende helse. Forutsetningen er at både den gamle og de pårørende opplever trygghet og har tillit til hjelpesystemet.

Sosial isolasjon og ensomhet bidrar til at eldre med helseproblemer søker seg til sykehjem. Gode bomiljøer der flere generasjoner kan dra veksler på hverandre og sosiale møteplasser kan forebygge dette.

De pårørende er en viktig ressurs og yter en stor innsats med pleie og omsorg av de eldste.

I rapporten: «Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens (REDIC)» fra november 2015 er det vist at de pårørende yter rundt 160 timer hjelp i måneden rett før pasienten legges inn i sykehjem. Dette tilsvarer 40 timers arbeidsuke, men pårørende har ikke regulert arbeidstid. De har delte vakter gjennom hele døgnet.

Det er viktig for pårørende å vite at de får den hjelp de trenger når behovet er der. Slik er det dessverre ikke i dag.

I mange kommuner er arbeidsbelastningen i pleie- og omsorgstjenestene så stor at pårørende føler seg presset til å yte mer enn de kan klare. Det kan ende med akutt behov for fast plass i sykehjem langt tidligere enn det som hadde vært nødvendig dersom de fikk den hjelpen de ba om.

Spesialisthelsetjenesten som premissleverandør

Allerede tidlig på 2000-tallet startet overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten. Det er spesialisthelsetjenesten som har vært premissleverandør for de kommunale tjenestene som krever høy kompetanse og binder opp store ressurser.

Kommunenes interesseorganisasjon KS har gitt ros til kommunene fordi de har tatt på seg og løst de oppgaver som sykehusene gitt.

Tall som blir presentert i SAMDATA-rapporten bekrefter dette. Kommunene har satset på å skaffe seg fagfolk. Prosentvis størst økning har det vært for ergoterapeuter og minst for fagarbeidere. I antall er det ansatt flest sykepleiere.

Det som ikke kommer klart nok fram i rapporten, er hva disse økte ressursene blir brukt til. 

Da stortingsmeldingen om «Samhandlingsreformen» ble lagt fram i juni 2009, var det en erkjennelse at manglende samhandling er den viktigste grunnen til at eldre mennesker med kroniske sykdommer lett blir tapere i dagens Helse-Norge. Gjennom samhandlingsreformen fikk kommunen nye oppgaver, og hensikten var også å tydeliggjøre skillet mellom spesialisthelsetjenestens ansvar og kommunens ansvar. Med den sterke styringen som spesialisthelsetjenesten har hatt ved overføringen av oppgaver til kommunen, er dette skillet blitt mer utydelig.

Kommunens kjerneoppgaver innenfor helse og omsorg er å gi allmennmedisinske tjenester av høy kvalitet og gode pleie- og omsorgstjenester. Det er på tide at kommunepolitikerne får det verktøyet de trenger for å utvikle sine tjenester på egne premisser. Dersom dette ikke skjer, kan resultatet bli at kommunen binder opp økonomiske ressurser og fagpersonell på bekostning av helsehjelp til de mest hjelpetrengende. 

Dette er ikke god samfunnsøkonomi.  

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.