Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Et flagg til besvær

Flaggreglementet ble en kioskvelter i valgkampen på Agder. Skeive Sørlandsdager fikk landsdelens KrF-ordførere til å flagge ut av både Sodoma og Gomorra. 

Vi trenger ordførere som står opp for mennesker når det virkelig betyr noe.

For trekvart år siden var jeg en del av juryen som nominerte ordfører Harald Furre (H) i Kristiansand til Årets ordfører. Etter knappe halvannet år i ordførerstolen, gikk han av med seieren i Kommunal Rapports kåring etter å ha heist regnbueflagget på rådhuset, og invitert arrangørene av Skeive Sørlandsdager til frokost i samme bygget.

Foranledningen var høyreekstremes fjerning og brenning av regnbueflaggene på bybroa.

– Det ble et økt behov for å markere at dette ikke er Kristiansand, sa Furre, og dro det fargerike flagget til topps.

Oppspillet til årets Skeive Sørlandsdager var ikke mindre provoserende enn fjorårets. Kun uker i forveien marsjerte nynazister gjennom paradegaten i Kristiansand, med det etter hvert kjente budskapet om å knuse homolobbyen. Det burde gjøre behovet for å markere at dette ikke er Kristiansand – ikke er Sørlandet – enda større enn det som gjorde Harald Furre til Årets ordfører i 2016.

Organisasjonen FRI Sør sendte i år regnbueflagget til alle Agder-kommunene, og 21 av våre 30 ordførere, samt de to fylkesordførerne, valgte å bruke rådhusets stang til å heise flagget under Skeive Sørlandsdager. Blant de resterende ni finner du alle KrFs seks ordførere i landsdelen og et knippe Ap-ordførere.

KrF-ordføreren i Grimstad måtte til slutt gi etter for flertallet i formannskapet, men felles for all motstanden var den hjertelige respekten for flaggreglementet. Godt smurt ut over avissidene.

Når alle KrF-ordførerne skyver flaggreglementene foran seg, blir det latterlig åpenbart at de opererer med vikarierende motiver i en valgkamp der de skal tekkes kristne velgere på Sørlandet.

Det beste beviset er Kristiansand KrFs Viggo Lütcherath, som da han på stand for partiet ble tilbudt et regnbueflagg, svarte befriende ærlig: – Kristelig Folkeparti ønsker ikke å bli forbundet med Pride-toget, etterfulgt av en forklaring om at flagget symboliserer fri seksualitet.

Ingen av ordførerne pliktet å heise regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager, men som representanter for alle sine innbyggere, burde de kjent på den moralske plikten. Redselen for å støtte en kamp som nok fremdeles svir hos enkelte KrF-velgere, endte med å sende et signal i motsatt retning av hva regnbueflagget egentlig representerer.

I Oslo heiser politiet regnbueflagget hvert år, og har de siste 13 årene stilt i uniform i paraden, for å ta avstand fra den tiden da homofile hadde grunn til å frykte politiet.

Det samme skjer ikke på Sørlandet. Når politimester Kirsten Lindeberg begrunner uniformsnekten med at arrangementet kan framstå som politisk, så er det hun som skaper politikken. Ordførere med nakne flaggstenger og politimesterens beskjed sender sterke signaler. Sterkere enn hva regnbueflagg og uniformert politi gjør.

Til Fædrelandsvennen sa ordføreren i Vennesla, Torhild Bransdal (KrF), at et ja til regnbueflagget også ville innebære et ja til SIAN-flagget.

Det er en absurd slutning. Både fordi regnbueflagget ikke representerer en organisasjon, og fordi vi faktisk velger hva slags verdier vi som kommune skal representere – også i toppen av flaggstanga.

Brandsdal og de andre flaggstangvokterne vet sørgelig lite om dette flaggets historie og betydning. Regnbueflagget ble første gang brukt i San Francisco i 1978 – under en parade for homofile og lesbiske. Det er laget av Gilbert Baker fra Kansas, med det formål å utforme et symbol på frihet og fellesskap. Frihet til selv å definere sin identitet, kjærlighet og seksualitet.

Tusenvis av sørlendinger marsjerte i gatene den siste lørdagen i august. KrF-ordførernes flaggstangvakt kan trolig ta noe av æren. De som rev ned flaggene i Birkenes og Lillesand en annen del av æren. En ære som neppe er særlig velkommen hos noen av dem.

Denne saken handler om å manifestere de holdningene vi har til frihet og til mangfoldet av mennesker. Men det handler også om ordførerrollen. Om den delen av det å være ordfører og ikke bare kommunestyremedlem for ditt parti – enten det heter Høyre, Ap eller KrF. Også når det er valgkamp.

Ordførerrollen handler noen ganger om å heve seg over de politiske skillelinjene – om å favne alle og de verdiene kommunen vil bygges på. Harald Furre utførte den rollen da han ble kåret til Årets ordfører i fjor.

Ni ordførere på Agder viste i år at vi fremdeles har en vei å gå. Vi trenger ordførere som står opp for mennesker når det virkelig betyr noe – ikke for flaggreglementet.