Om to år er allting glemt

Jeg skal innrømme det: Jeg trodde Fremskrittspartiet skulle tape noen velgere på at de ikke i det hele tatt har levert på løftene om å fjerne bompengene, og på at flaggsaken om statlig finansiering av eldreomsorgen er blitt til et bitte lite prøveprosjekt.

Jeg trodde også at løftene i årets valgkamp om å forby kommunal eiendomsskatt ville gi mye negativ oppmerksomhet, fordi det er like urealistisk som bompengeløftet fra fire år tilbake. Frp risikerte å minne velgerne om sitt manglende gjennomslag i de siste fire årene ved å lansere et nytt krav det ikke er mulig å få flertall for.

Så feil kan man ta. Selv om valganalysene ikke er ferdige ennå, er det lite som tyder på at Frp tapte noe særlig på alt det som ikke er gjort siden 2013. Partiets politiske regnskap var det få som var opptatt av.

Årsaken til at det ble slik er av interesse for alle som nå starter arbeidet med å planlegge lokalvalget om to år – i alle partier. De må ta høyde for at rammebetingelsene for valgkamp er i rask endring, og at mekanismer som virket tidligere ikke lenger fungerer.

Høyres kommunikasjonssjef bekreftet dette da han til Morgenbladet fredagen etter valget sa at vi i høst fikk en Facebook-valgkamp – sosiale medier ble viktigere enn TV. Han fortalte om hvordan Høyre forrige gang det var i regjeringsposisjon – i 2005 – hele tiden måtte svare i de tradisjonelle mediene for hva som var gjort de siste fire årene.

I årets valgkamp brukte man sosiale medier til å fortelle hva de skulle gjøre i årene framover. Og det virket.

Kampanjesjefen i Høyre fortalte til samme avis hvordan han hadde lært av valgkamper i USA, England og Tyskland at «de blideste vinner». Velgerne stemmer på entusiastiske folk som er blide og selger inn et budskap om en bedre verden.

Strengt tatt er ikke dette ny kunnskap. Det kan vel også hende at en optimist-valgkamp hadde virket dårligere dersom det var nedgangstider i økonomien.

Det genuint nye, er at den politiske offentligheten nå er blitt slik at partiene får ut store deler av sine budskap uten at de blir filtrert og sjekket av kritiske journalister.

Det som blir formidlet i og av de tradisjonelle redaksjonene, er også fragmentert, både i den forstand at det ikke oppstår en felles politisk dagsorden og ved at sakene er løsrevet fra hverandre og blir overflatisk behandlet.

Det siste er slett ikke bare medienes feil. Politikerne i TV-debattene er lært opp til ikke å forsøke å opplyse en sak, men til å gjenta korte talepunkter for egen politikk og mot andre partiers standpunkter.

Valget viste noen av konsekvensene. Partiene med de klareste og enkleste standpunktene vant fram. (Frp gikk tilbake, men partiet betraktes som valgvinner fordi det nesten ikke fikk den forventete regjeringsslitasjen.)

De som klarte å polarisere debattene vant – enten det var Trygve Slagsvold Vedum som konstant snakket om eliten i byene, Rødt-leder Bjørnar Moxnes som introduserte kampen mot velferdsprofitørene eller Sylvi Listhaug som med sin Sverige-tur klarte å skape et inntrykk av at Frp tar integreringsutfordringene mye mer alvorlig enn alle de andre partiene.

Det spesielle med disse polariseringsstrategiene er at de virker både i tradisjonelle og i sosiale medier, og at det kanskje er samspillet som fungerer aller best. Kritikken fra de andre partiene fremmes nemlig i de tradisjonelle mediene. Det er på TV og i avisene at Slagsvold Vedum, Moxnes og Listhaug får høre at de forenkler og stigmatiserer.

Mange vil si seg enig, men de tre politikernes sympatisører blir antakelig mobilisert den andre veien. På Facebook leser de at den type kritikk bare er en bekreftelse på det de har visst fra før – at de store redaksjonene arbeider for de etablerte elitene.

Legger man til merkevarebyggingen i alle medier av enkeltpolitikere – slik Erna Solberg ble bygget opp som den trygge, overbærende og blide, er det åpenbart at det blir mye mindre plass i valgkampen til å diskutere politiske saker og prosesser. Budskapene om hva som skal gjøres i de neste fire årene, forsvinner. Hvor mange fikk med seg at Ap i valgkampen lanserte 20 punkter i en 12 milliarders sykehuspakke?

Enda mer alvorlig er det at debatten om hva som har vært gjort, fortrenges. Hensikten med valg er nemlig ikke bare å gi tillit til noen som skal styre i tiden framover. Velgerne skal også kontrollere. De skal stille politikerne til ansvar både for synder og unnlatelsessynder.

Dersom velgerne ikke får hjelp til å kontrollere sine politikere, tar det kort tid før politikerne endrer atferd. De vil ta flere sjanser enn før under mottoet om at velgerne om to år uansett har glemt hva de gjorde. Et demokratisk skrekkscenario.