Det vil bety mye for mange elever om skolen får en plikt til å samarbeide med andre kommunale tjenester, skriver Svein-Erik Figved. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Det vil bety mye for mange elever om skolen får en plikt til å samarbeide med andre kommunale tjenester, skriver Svein-Erik Figved. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Samarbeidsplikt for tidlig innsats er en god ting

Kommunene bør støtte forslaget om at skolen har plikt til å samarbeide med andre kommunale tjenester for å sikre en best mulig oppfølging av eleven.

Tverrfaglig samordnet innsats vil ha stor verdi for barnet det gjelder og samtidig spare kommunen for ressurser.

I disse dager er et lovforslag om at skolene har plikt til å gi intensiv opplæring til elever på 1.–4. trinn som blir hengende etter, ute på høring. I dette ligger også en plikt for skolene til å samarbeide med andre kommunale tjenester. Det siste er en svært god og viktig ting.

Årsakene til at elever blir hengende etter kan være flere og sammensatte. Det kan være faglige vansker, sosiale forhold, motivasjons- og mestringsutfordringer eller helsemessige problemer, og ofte er disse satt sammen på en kompleks måte.

En isolert og avgrenset intensiv fagrettet opplæring i regning, lesing eller skriving vil i mange tilfeller ha liten effekt. Nettopp derfor er punktet knyttet til et pliktig samarbeid med andre kommunale tjenester helt avgjørende. Det er her skoen trykker. Det er her det oftest svikter. Og det er her svikten kan få langtrekkende og livstruende utslag.

Tidlig innsats for barn som sliter de første skoleårene, må involvere ulike kommunale tjenesteområder og må være samordnet. Her ligger det en stor utfordring. Dette fordi organiseringen av de kommunale tjenestene gjør det vanskelig å få til et fleksibelt og effektivt samarbeid på tvers av organisatoriske siloer og budsjettrammer.

Helsetjenestene ligger i andre organisatoriske enheter enn skole, med andre budsjettrammer og rapporteringskrav. Det samme gjelder også for barnevern, PP-tjenesten og de sosiale tjenestene.

I tillegg råder det ofte ulike kulturer og praksismodeller innenfor de mange fagmiljøene, noe som kan gjøre det ekstra vanskelig å etablere et løpende og målrettet samarbeid.

Taperne i dette bildet er elevene. De faller fort mellom flere stoler. Ansvaret for oppfølging blir uklart. Ofte pulveriseres det helt. Hvem som sitter med stafettpinnen og har ansvaret for at samarbeidet etableres og fungerer, blir utydelig. Det blir oppfølgingsbrudd.

Resultatet blir at elevene, som har behov for sammensatte tverrfaglige kommunale tjenester som er godt samordnet, ikke får den støtten og hjelpen barnet har rett på og behov for når behovet er der.

Leder Solveig H. Dahl i Skolelederforbundet påpeker viktigheten av at tiltak for å følge opp elever som henger etter, settes raskt inn, uten å gå veien om byråkratiserende og forsinkende prosesser. Hun påpeker også at dialogen mellom skole og hjem må være åpen og god, ved at foreldrene orienteres om de tiltak deres barn omfattes av, og hvordan de kan bidra til å støtte opp om tiltaket.

Samhandling på tvers av fagmiljøer og kommunale organisatoriske enheter kan fort lide av sendrektighet og utydelighet. Ting tar tid. Informasjon når ikke alle.

Oppfatningen av hva som må gjøres og hvem som har ansvar, kan være høyst forskjellig. Og samhandlingen og samarbeidet understøttes ikke av verktøy som sikrer at prosessen blir åpen og involverende. Det må etableres en fast samarbeidsstruktur med en stafettholder som har et definert ansvar for å koordinere det tverrfaglige samarbeidet og dokumentere dette i en logg.

En lovpålagt plikt for skolen til å samarbeide med kommunale tjenestetilbydere er et viktig skritt i riktig retning. Men denne plikten må følges opp med kompetansebyggende tiltak for å bygge felles forståelse for hvorfor en slik samhandling er viktig og hvordan dette kan gjøres.

Det må også legges til rette for bruk av digitale samhandlingsverktøy, som sørger for at samhandlingsprosesser kan flyte effektivt og målrettet på tvers av kommunale organisatoriske grenser og rammer.

Det finnes allerede gode eksempler på bruk av slike verktøy i Kommune-Norge. Haugesund er et kremeksempel, som gjennom strukturert bruk av samhandlingsverktøy har oppnådd oppsiktsvekkende resultater blant sine barn og unge. Barnevernet i Haugesund melder nå at de kan spare så mye som én måneds forarbeid, når de samarbeider med andre instanser, som barnehage, skole, helseinstanser, PPT og Nav. Det betyr at barnet får hjelp tidligere, ofte fra flere hold.

Dersom barn i risiko kan følges opp tidlig gjennom tverrfaglig samordnet innsats, vil dette ha stor verdi for barnet det gjelder, samtidig som kommunen kan unngå å bruke store ressurser på individuelle vedtak om spesialundervisning og andre ressurskrevende støttetiltak. Tidlig, målrettet og tverrfaglig innsats vil redusere behovet for støttetiltak, så lenge de tiltakene som settes inn er målrettete og gode. Samtidig kan eleven raskere komme på rett spor og få økt læringsutbytte i opplæringen.

Kommunene bør i sine høringssvar støtte forslaget om at skolen har en plikt til å samarbeide med andre kommunale tjenester for å sikre en best mulig oppfølging av eleven. Det vil spare kommunene for betydelig ressursbruk. Og aller viktigst: Det vil bety mye for mange elever.