Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Et barnevern på private hender?

Hvor lenge skal pressete barnevernstjenester være nødt til å velge dyre og juridisk betenkelige løsninger?

Er dette riktig bruk av offentlige midler, og i tilfelle hvorfor?

De siste par årene har først Aftenposten og nå VG rettet søkelyset mot den voksende, kommersielle delen av barnevernets virksomhet. Denne utviklingen har stort sett kommet etter at lov om barnevernstjenester ble vedtatt i 1992, og nå, 25 år senere, er det snakk om store pengesummer som hvert år kanaliseres fra det offentlige til private eller ideelle aktører – med klar overvekt av førstnevnte.

Når avisene beskriver hvordan milliardene nærmest flyter til store, kommersielle foretak med sete i utlandet, hvorav noen framtrer som ganske suspekte, er det ikke til å unngå at man skulle ønske at i hvert fall en del av disse midlene heller kunne brukes til å styrke tilbudet til barna i regi av det offentlige barnevernet.

Dette gjelder ikke bare institusjonsomsorgen, der barnevernet har en lang tradisjon for å bruke ideelle aktører som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Utredninger, oppfølging av hjelpetiltak og etter hvert også fosterhjemsrekruttering og -oppfølging, kommersialiseres.

Er dette riktig bruk av offentlige midler, og i tilfelle hvorfor? Jeg har lyst til å løfte fram en rapport fra Vista analyse, «Ansvar på avveie», som diskuterer alle disse tre delene av barnevernets virksomhet. 

Det handler om mangel på offentlig kapasitet i et uregulert marked, og om et etisk og moralsk ansvar for dem barnevernet har ansvaret for.

Barnevernstjenesten har en rekke lovpålagte oppgaver som er knyttet til vurderinger og beslutninger om å iverksette tiltak, om nødvendig mot foreldre og barns vilje.

Ifølge Vistas rapport hadde hele tre av fire kommuner brukt konsulenter, fra små til store kommersielle foretak, til slike oppgaver i løpet av 2014 og 2015.

Omfanget varierte selvsagt, men problemstillingen består: I hvor stor grad og hvor lenge skal hardt pressete barnevernstjenester være nødt til å velge disse løsningene, som både er juridisk betenkelige ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og dessuten koster vesentlig mer enn ansatte i tjenesten?

Jeg regner med at de som tilbyr disse tjenestene, er kompetente fagfolk som vet hva de gjør. Men så lenge det ikke finnes noe system for kvalitetssikring av tilbyderne, eller for regulering av avlønningen av dem, er det ikke rart om vi får en etterspørselsstyrt virksomhet der de med den ønskete kunnskapen kan diktere betingelsene – og stille høyere krav, jo mer desperate oppdragsgiverne er.

Men det går an å tenke annerledes. For eksempel kan staten gi rundskriv som presiserer kompetansekrav og lønnsbetingelser for konsulenter i barnevernets førstelinje, slik psykologisk sakkyndige for fylkesnemnd og retten har det. Hvis en slik regulering fører til et redusert eller ikke faglig gode nok tilbud, er man tilbake til å måtte gjøre noe med hele organiseringen av barnevernet. Og det er ikke sikkert det er så galt.

Fra 2020 skal sannsynligvis kommunene overta mer av ansvaret for fosterhjemsvirksomheten, det vil primært si rekruttering og opplæring, som i dag stort sett er et statlig ansvar. Dette åpner for konkurranse mellom kommunene om å tilby de beste betingelsene for fosterforeldrene, og for at fosterforeldre kan «shoppe» mellom kommuner.

Ifølge Vistas rapport er også fosterhjemsområdet lite regulert, og de private aktørene har i stor grad fått ta seg til rette og levere tjenestene de selv ønsker. Og i motsetning til på institusjonssiden, hvor statlige tilbud er dyrere enn private, er de private tilbudene dyrest på fosterhjemssiden.

Uansett om barn og unge bor hjemme, i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon, har de krav på tjenesteyting som ivaretar deres rettigheter og tilfredsstiller de kvalitetskravene Barne- og familiedepartementet har fastsatt for barnevernets virksomhet. Hjelp skal tilbys til rett tid, på en slik måte at ens rettigheter og integritet ivaretas, og slik at det er mulig å ivareta individuelle behov i samarbeid med profesjonelle man har en god relasjon til.

Jeg tror dette bare er mulig å få til gjennom en sterkere regulering av kommersielle aktørers fortjenestemarginer, til fordel for en mer systematisk styrking av det offentlige barnevernet, gjerne i samspill med gode, private aktører.

Et virkemiddel for å få dette til, er å ha en langt mer offensiv holdning til reglementet for offentlige anskaffelser. For eksempel har ESA, overvåkingsorganet til EØS, nettopp fastslått at det ikke er noe i veien for å prioritere ideelle foran kommersielle aktører i barnevernet. Dette skyldes at barnevernstjenester innebærer offentlig myndighetsutøvelse. Det offentlige har derfor har friere spillerom enn ellers.

Derimot er det også problematisk å bruke ideelle aktører til de delene av barnevernets oppgaver som har med myndighetsutøvelse å gjøre.

Det hele står og faller med hvilke holdninger våre politikere, departement, direktorat, KS og kommunene har til balansen mellom regulering og markedsstyrt konkurranse, og til betydningen kommersielle aktører skal ha i barnevernet framover.