Må kvalifisere flyktningene

Dessverre er det altfor mange kommuner som ikke klarer å få i stand et introduksjonsprogram som et helårs- og heldagstilbud, slik loven krever. Det er alvorlig, fordi det er de to årene i programmet som skal legge grunnlaget for integreringen ved å forberede flyktningene for jobb eller utdanning.

Lærernes arbeidstidsavtale er en barriere her. Programmet gis gjerne gjennom voksenopplæringen, der det er korte skoledager og lange ferier, mens lovkravet er 37,5 timer per uke, 47 uker i året.

Skoleruta og arbeidstidsavtalen må ikke bli en sovepute. Dette er et spørsmål om organisering. Det må løses, slik at programmet blir mer effektivt. Dette er viktig for den enkelte flyktning, og det er av stor samfunnsmessig betydning, fordi flyktningene da raskere kan bli skattebetalere – slik integreringsminister Sylvi Listhaug uttrykker det.

Utfordringen med å skape et godt introprogram er størst i små og nye bosettingskommuner. Det er ikke så rart. Det tar tid å bygge opp et slikt tilbud, og det krever kompetente medarbeidere.

Det sier seg også selv at det vil være vanskelig å lage en god norskopplæring for et lite knippe flyktninger der noen har lite eller ingen skolegang, mens andre har høyere utdanning fra hjemlandet. Her er det opplagt stordriftsfordeler å hente.

Når myndighetene nå har valgt å «ta hele landet i bruk» i flyktningbosettingen, vil vi se at småkommuner får problemer med å levere et godt nok kvalifiseringstilbud.

Kommunepolitikerne må kjenne sin besøkelsestid; ikke bare telle penger, men etterspørre resultater. Det gjelder både små og store. De trenger ikke vente på tilsynsbesøk fra Fylkesmannen. De kan be rådmannen om en rapport eller bestille en forvaltningsrevisjon gjennom kontrollutvalget, og sette inn tiltak der det trengs.

Overskuddet fra de første bosettingsårene kan bli dyrekjøpt dersom flyktningene samtidig ikke er blitt rustet til å delta i arbeids- og samfunnslivet.