Når forarbeidet svikter
At hele to av tre kommuner i velferdsteknologiprogrammet strever med å ta i bruk de nye hjelpemidlene, tyder på sviktende forarbeid.
Vi hører om elektroniske trygghetsalarmer og dørlåser som ikke fungerer og nettbrett som ligger ubrukt på sykehjemmet – hjelpemidler som skulle gjøre hverdagen tryggere for brukerne og enklere for hjelperne.
Mye tid og penger er i så fall gått tapt. Neste gang kan det bli enda tyngre å motivere de ansatte til å ta i bruk ny teknologi. Neppe inspirerer en slik situasjon ansatte til å se nye områder de kunne ha nytte av ny teknologi heller.
Hvorfor skjer dette? Mye tyder på svikt både når det gjelder planlegging, forankring og opplæring. Kanskje har toppledelsen sett seg blind på at ny teknologi kan gi både sparte kostnader og bedre tjenester. Vi vet ikke om det var tilfelle i Gjerdrum, som Kommunal Rapport skrev om i forrige uke, men vi vet at nettbrettene på sykehjemmet har vært ubrukt i et år fordi de ikke fungerer for pleierne.
Svikten kan skje på flere nivåer. Det kan tenkes at prosjektet ikke er forankret i ledelsen, og da særlig blant mellomlederne, som er tettest på både brukerne og dem som innførte teknologien. Dersom de som skal bruke teknologien ikke ser nytten av den, men bare opplever plunder og heft, vil utstyret fort bli liggende ubrukt.
Har alle fått tilbud om tilstrekkelig opplæring? Finnes det datakyndige som raskt kan hjelpe, eller er man avhengig av en superbruker som kanskje ikke er på jobb denne dagen?
Et annet spørsmål er hvordan beslutningen om kjøpet ble tatt. Har de ansatte vært med på å beskrive behovet? Er anskaffelsen gjort ut fra et definert behov på det aktuelle tjenestestedet, eller ut fra hva som er tilgjengelig hos leverandørene?
Det blir ingen innovasjon hvis det som ligger i hyllene alene avgjør anskaffelsen, ikke behovet som skal dekkes. I en god, innovativ anskaffelse – som selvsagt påvirker arbeidsmåter og organisering – er både de «på gulvet» og mellomlederne med på å beskrive behovet og dermed utvikle teknologien.
Det sies at vellykket innføring av velferdsteknologi handler 20 prosent om selve teknologien og 80 prosent om planlegging og organisering. Dette blir altfor ofte glemt når toppledelsen ruller ut store innkjøpsprosjekter – og gjerne legger inn en innsparingsgevinst før teknologien har begynt å fungere.