Digitalisering endrer kommunesektoren – også

Vi diskuterer om kommuner skal slås sammen. Argumentene er at oppgavene blir for krevende til at små kommuner kan ha kompetanse på alle områder. Det en da spør om, er hvilke av nabokommunene en skal slå seg sammen med.

Men kanskje vi er for opphengt i fysiske avstander? Er ikke kommunesammenslåing å bruke gårsdagens løsning på morgendagens problemer?

Mange oppgaver digitaliseres. Søknader sendes inn digitalt, og grunndata plukkes ut fra sentrale databaser. På noen områder vil vi da kunne automatisere.

Bankenes bruk av databehandling er et godt eksempel. Ved å gi publikum direkte tilgang, kan det meste automatiseres, inklusive lånebehandlingen. I første omgang medfører dette en effektivisering. I neste omgang ser vi dramatiske, disruptive, endringer.

Tidligere hadde bankene de monumentale bygningene i sentrum. Nå vet mange av oss ikke hvor banken finnes. For de fleste er den bare en nettadresse.

Nå er kommunenes oppgaver mer omfattende enn bankenes. I tillegg har en ikke den luksus å avvise alle kunder som ikke vil bruke nettet. Likevel kan de fleste administrative oppgaver i en kommune digitaliseres, men gjerne slik at en tilbyr andre løsninger til de som ikke mestrer teknologien.

I første omgang kan en ta ut effektene i raskere dataoverføring og enklere saksbehandling. Det gir ikke de dramatiske besparelsene. Men akkurat som med bankene, gir digitaliseringen grunnlag for dramatiske omveltninger i neste omgang.

Når en tjeneste er fulldigitalisert, trenger den ikke lenger utføres i hver enkelt kommune. De kan sentraliseres til ett sted. Da kan Haugesund ta seg av alle barnehagesøknader, Molde kommune spesialisere seg på søknader om omsorgsboliger mens for eksempel Trysil kan ta seg av søknader om skoleplass.

En slik spesialisering vil gi dramatiske besparelser, langt mer enn hva en kan oppnå med kommunesammenslåinger. Hvert spesialiseringssenter kan bygge opp kompetanse på sitt område, for å automatisere deler av behandlingen og for å gi en god faglig håndtering av unntakene.

Nå kan en jo fremheve at lokal kompetanse er en fordel, men også argumentere for at en ekstern håndtering vil gi større grad av rettferdighet og redusert grad av «egen mor»-vedtak.

Oppgaver som settes bort til private, slik som oppdrag på kommunale veier, søppelhenting og snøbrøyting, skal i dag ut på anbud. Det krever en formell saksbehandling. Da er det ingen grunn til at anbudene skal behandles i hver kommune.  Vi ser at i en regelbundet verden med krav om digitalisering kan det meste av saksbehandlingen utføres hvor som helst.

Det er heller ingenting i veien for at en kan flette inn lokal saksbehandling i den sentrale. Befaring i forbindelse med byggesøknader eller intervju av søkere til ledige stillinger kan, akkurat som tidligere, foregå lokalt. Resultatene må da integreres i den sentrale saksbehandlingen. Det er problemfritt.

Digitaliseringen som foregår i kommunesektoren, fortoner seg uskyldig i dag. Stort sett er det bare tale om å endre måten vi kommuniserer på og hvor en lagrer data.

Men, som vi har sett, i neste omgang kan dette legge grunnlaget for en helt ny kommunesektor. Da vil dagens kommunesammenslåinger virke som småpirk.

Skeptikerne kan se på hva som har skjedd med betaling. Kortterminaler, Vipps og annen mobilbetaling ble innført for at betalingstransaksjonene skulle bli mer effektive. Samlet gir de disruptive endringer. Uten at verken Norges Bank eller Stortinget har behandlet saken, har vi fått et helt nytt betalingssystem i Norge, i praksis uten kontanter. På tilsvarende måte kan digitaliseringen gi grunnlaget for en helt ny kommunesektor.