Kommunal Rapport på bortebane

I enhver medlemsorganisasjon er det ulike syn som skaper spenninger. Dette vil, og bør, komme til syne i organisasjonenes arbeid. At Kommunal Rapport synes det er merkverdig at dette skjer i en diskusjon om fylkeskommunen og eierskapet til sykehusene, er i seg selv en merkverdighet.

Den 24. oktober arrangerte KS et presseseminar om sykehus, ikke en pressekonferanse. På en pressekonferanse legger man fram offisiell informasjon, som gjerne er organisasjonens standpunkt. På et seminar er det mulighet til å problematisere og dokumentere, og bidra til at journalistene får et bredere grunnlag for deres videre arbeid med problemstillingene.

KS arrangerte seminaret på vegne av en viktig medlemsgruppe, fylkeskommunen. Fylkeshelsesjef Helge Bryne var frontfigur, og direktør Gunnar Gussgard la fram dokumentasjon på reelle problemer og suksessfaktorer i norsk helsevesen. Dokumentasjonen viser at fylkeskommunene har gjort en god jobb i årene de har drevet sykehus.

Etter seminaret ble det gitt intervjuer. Verken Helge Bryne eller Gunnar Gussgard bandt seg til noen eierskapsmodell for sykehusene. Heller ikke bandt de seg til å beholde dagens fylkeskommuner. Derimot advarte de mot en modell der staten både eier, bestiller (kjøper) tjenester fra og kontrollerer de samme sykehusene.

Synspunktene som direktør Gussgard fremmet, er i samsvar med den policy som styrende organer i KS tidligere har besluttet. Når synspunktene gjentas nå er det i høyden et spørsmål om «musikalitet», ikke om lojalitet. Men ingen er vel i tvil om at styrende organer i KS i framtiden kan komme til å omgjøre tidligere beslutninger? Verden står ikke stille.

Heller ikke andre medlemsorganisasjoner er uten spenninger. Var NAF en harmoniorganisasjon? Lever AF fremdeles i beste velgående? Er NHO glad for at HSH er dannet, og at småbedriftene har dannet småbedriftsforbundet? NHO ønsker Landbrukssamvirket som medlem. Tror noen at NHO da for eksempel vil få en samlet Europa-politikk som Landbrukssamvirket slutter opp om?

Blant medlemmene i KS er bykommuner og landskommuner, e-verkskommuner og e-verksbedrifter, og en rekke andre bedrifter og fylkeskommunene. Alle har ulike behov. De er heller ikke enige om alt. Men som betalende medlemmer har de krav på at vi ivaretar deres viktigste medlemsbehov og stiller arenaer til disposisjon for dem.

KS har unngått en splittelse mellom ulike medlemskategorier, som vi har sett i både privat arbeidsgiversektor, norske arbeidstakerorganisasjoner og ikke minst blant kommunale organisasjoner i våre naboland. En viktig årsak er erkjennelsen av at ulike medlemsgrupper har ulike behov, og at KS derfor må leve med ulike syn og kunne håndtere de spenningene dette gir. Å fornekte denne virkeligheten er ikke en god løsning.

Om man hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres. Det er besynderlig at en redaksjon som ofte fnyser av «tannløs konsensus i KS», og lever av konflikter, angriper KS for å synliggjøre ulike medlemsinteresser og for å forsøke å ivareta disse på tross av spenningene.

Når KS åpent viser at det er uenighet mellom medlemmer, og i organisasjonen, om sykehusenes og fylkeskommunens skjebne, velger Kommunal Rapport å beskrive dette som et sykdomstegn. Det blir som å jage friske folk til psykiater.

For kommunesektoren er det en fordel at KS kan ha flere medlemmer og tanker i hodet på en gang - selv om det setter noe større krav til journalistikken.