Velferdsstaten og personlig nød

Velferdsstaten forekommer meg å være en mastodont som har kommet inn på feil kurs. Det virker ofte som den innebygde styringen er borte. For å se det, må vi ha en god forståelse av menneskeverdet i dagliglivet. Denne forståelsen må være så godt integrert at vi kan høre og se når mangel på menneskeverd rammer andre i helt alminnelige situasjoner. Vi må kunne se hva personlig nød er for noe.

I lang tid har vår forståelse av nød vært konsentrert om det rent materielle; nød har vært forstått som mangel på mat, drikke, klær og et sted å bo. Men denne form for nød eksisterer i vårt land bare hos mennesker som av forskjellige grunner har havnet utenfor samfunnet. En velferdsstat som vår har ikke mye materiell nød. Men den har antakelig særdeles mye personlig nød, samtidig som den selv er en aktiv skaper av denne form for nød.

Mennesker lider av personlig nød når de blir tingliggjort, og ikke lenger blir hørt eller sett som personer. I velferdsstaten finner vi mye personlig nød i institusjonene. Vi finner også ofte årsakene til nøden i forskriftene og i tenkningen omkring omsorgen for de hjelpetrengende.

La meg gi noen eksempler.

Fra tid til annen besøker jeg et pleiehjem. Én av pasientene, en 94-årig dame, roper omtrent hvert femte minutt: «Hjelp, er der noen pleier der, hjelp», med forsiktig, bedende røst. Pleierne bare løper til og fra.

En annen litt yngre dame utbryter stadig med høy røst at det er da uhyggelig få mennesker som kommer. Det er alltid mange mennesker der. Men alle er fremmede for henne, hun har ingen nære lenger. Og min gamle venninne savner intenst noen hun kunne diskutere bøker med, og så vil hun gjerne bli venn med én av dem, som ikke vil bli venn med henne. Det er ikke interessant å være på pleiehjem, sier hun.

Disse tre damene lider alle av personlig nød. De virker depressive og ulykkelige, føler seg åpenbart overlatt til seg selv alene.

På det samme pleiehjemmet overhørte jeg nylig en ung kvinne som klaget til en annen pleier over hvor mange hun måtte mate. Hvis hun representerer tenkningen på dette pleiehjemmet, kan det forklare de gamle damenes tilstand. Institusjonene er ikke bygd opp over begreper som menneskeverd, personlig kommunikasjon og vennskap. Mye personlig nød påføres av systemets regler.

Stovner bydels retningslinjer for hjemmebaserte tjenester er for eksempel ikke villig til å bade pasientene mer enn tre ganger i måneden. I stedet etasjevaskes de hjelpetrengende, under armene og i skrittet. Når tidsbruken anslås forskjellig av bydelen og av pasientene, er det bydelen som får sin vilje igjennom, til tross for fine rundskriv om behov som skal imøtekommes til rett tid.

I denne bydelen, som mange andre steder, skal hjelperne sirkulere mest mulig. Det kalles for fleksibilitet. Igjen er det systemets interesser som vinner og ikke de hjelpetrengendes. Systemet er ikke interessert i vennskap mellom hjelpere og hjelpetrengende, det regnes antakelig heller ikke for å være profesjonelt nok. Men når en ikke er venn med noen, hva er man da? Den hjelpetrengende blir i hvert fall værende i et tomrom.

Ikke minst skaper likhetstenkningen i velferdsstaten personlig nød. Begrunnelsen for at en skal stå i kø, er ofte solidaritet. Likhet oppfattes som rettferdighet.

Men hvordan måler man likhet blant syke og hjelpetrengende? Jo, etter kroppsdeler, kroppsdefekter og legenes vurderinger. For noen år siden måtte en 13 år gammel jente stå i kø mens hun holdt på å bli blind på det ene øyet. Hvor mange andre 13-årige jenter sto i køen? Alle køer må ordnes, men måten man ordner dem på, kan gjøres hjerteløst eller humant. At man har køer for alvorlige skadede og syke er i seg selv hjerteløst.

Er en pleie- og omsorgstrengende over lengre tid er det sannsynlig aten ganske fort vil kollidere med regelverk eller hjelpere, og bli værende alene med sine problemer. Det er også sannsynlig at en vil møte mange ufaglærte, og meget sannsynlig at en vil møte stadig nye fremmede, stort sett unge kvinner. Et slikt hjelpesystem skaper mange mellommenneskelige tomme rom, og mye håpløshet.

Det er mange grunner som taler for at et sterkt voksende system med stadig flere hjelpere og hjelpetrengende bare vil skape enda mer personlig nød. (Se min bok Velferd uten ansikt, en filosofisk analyse av Velferdsstaten, 98)

Skrevet av: Nina Karin Monsen