Ingen dobbeltroller ved innkjøp

Siv.ing. Per Chr. Ubøe går i en artikkel i Kommunal Rapport nr 23/99 til angrep på forsikringsmeglernes rolle med offentlige innkjøp av forsikringstjenester. Artikkelen er en sammenblanding av omtrentligheter, ønsketenkning og uriktigheter som er så uvanlig lesning at det er nødvendig å gi en redegjørelse for forsikringsmeglernes faktiske rolle i forbindelse med offentlige innkjøp.

Forsikringsmeglernes arbeid er underlagt et strengt tilsyn av Kredittilsynet i kraft av meglerforskriften av 24. november 1995. Forskriftens § 23 setter krav til god meglerskikk, herunder uttales det blant annet at megleren skal:

«gi oppdragsgiveren de råd og opplysninger som trengs for å klarlegge forsikringsbehovet.»

«gi råd om valg av forsikringsløsning og forsikringsgiver betinget av oppdragsgivers forsikringsbehov.»

Dette innebærer at det utføres arbeid som enkelte, herunder Ubøe, vil karakterisere som konsulentvirksomhet. Dette er imidlertid en nødvendig del av meglerfunksjonen, og dersom ikke meglerne gjør en grundig gjennomgang og analyse av forsikringsbehovet, kan de utsettes for ansvar.

Det er imidlertid viktig å påpeke at dette er arbeid som utføres innenfor den meglerprovisjon som er avtalefestet, med andre ord slipper oppdragsgiver i tillegg å betale for en konsulent for å foreta en risikoanalyse. Dersom kommunene engasjerer en konsulent i forkant, er det større fare for dobbeltbetaling og dyrere løsning enn den problemstilling Ubøe er opptatt av.

Ubøe henviser til NFOLAs uttalelse nr. 52, men tolker denne langt utover dens isolerte bærekraft. Forumets uttalelser er begrenset til Lov om offentlige anskaffelser og til et faktum som forumet får presentert. Det gjøres ingen vurderinger av om det beskrevne faktum er reelt eller uriktig. Etter meglerforeningens oppfatning bygger uttalelsen på den av spørsmålsstilleren plantede forutsetning at det er en dobbeltrolle. Forumet har ikke vurdert om det faktisk er dobbeltroller i meglerarbeidet.

Uttalelsen henviser til tjenesteforskriftens §9 nr. 7, dog har innholdet av denne kun begrenset relevans for meglere. Forskriften bygger på EØS-avtalens bestemmelser om offentlige innkjøp, og kjernen i bestemmelsen er at kommunene ikke kan motta råd fra noen som har økonomisk interesse i anskaffelsen når dette skjer på en måte som vil kunne utelukke konkurranse. Om samme firma bistår med risikoanalyser og anbudsgrunnlag og senere megler forsikringene, utelukker ikke dette konkurranse. Megleren, som andre aktører ved offentlige anbudsinnbydelser, følger de regler som da gjelder om hvilke forsikringsgivere som skal involveres. Konkurransen om forsikringsproduktene er den samme, løsningen er billigere for kommunen, og den har ikke bundet seg til megler utover selve oppdraget. Det er ingen forpliktelser for framtiden.

Ubøe er opptatt av meglerens mulighet for å påvirke løsninger. Meglerforeningen er av den oppfatning at dette nettopp er meglernes rolle som beskrevet i meglerfullmakten. Han skal identifisere risiki, områder uten forsikringsdekning og anbefale løsninger. Dersom det anbefales unødige produkter eller at leverandørene (forsikringsselskapene) får ulik behandling, opptrer megleren i strid med god meglerskikk. Tjenesteforskriftens hensikt er å forhindre at forsikringsgivere tar eierskap hos meglere, ikke begrense meglers rolle utover meglerforskriften.

Ubøe henviser også til den nye danske lov om forsikring av 21.3.1999 og forsøker å ta denne til inntekt for sitt syn. Dette er igjen en feilslutning. Det er riktig at den danske lovens §13.4 uttaler at meglerne uansett ikke må motta provisjon fra forsikringsselskapene i forbindelse med offentlige anbud, men dette er et resultat av særdanske forhold og ikke en konsekvens av EU-direktivet.

Den faktiske situasjon i Norge når det gjelder betaling til megler, er tilsvarende den lovpålagte danske. Meglerne mottar ikke noen provisjon fra forsikringsselskapene utover den avtalte meglerprovisjon som er kjent for kommunene på forhånd og en del av avtalen. Når denne faktisk utbetales av forsikringsselskapene og ikke av kommunene som oppdragsgiver, har dette historiske og tekniske årsaker og er ikke uttrykk for dobbeltroller. Forholdet er vel kjent og akseptert av Kredittilsynet som tilsynsmyndighet.

Meglerforeningen oppfatter spørsmålsstillingen til NFOA og den tette oppfølging fra Ubøe som deler av en kampanje i en konkurransesituasjon.

Foreningen konstaterer at Ubøe føler konkurranse fra meglerne. Kommunene som kunder skal ha det faglige og forsikringsøkonomiske beste råd. Enhver megler har plikt til å opptre med dette formål for øye. Foreningens medlemmer har ikke noe imot å møte Ubøe i konkurranse basert på faglig innsikt og forsikringsteknisk kompetanse. Foreningen tror imidlertid at den iherdige kampanjen Ubøe har iverksatt mot meglerne i Kommunal Rapport ikke har den nødvendige objektive troverdighet, men tvert imot er et forsøk på å konkurrere med tvilsomme virkemidler overfor en lovlig virksomhet som har økt konkurransen om forsikringsdekninger og derved medvirket til bedre dekning og lavere priser.

Skrevet av: Knut Wikborg