Tre av fire vil vurdere å ta seg av barn de kjenner
En økende andel vil vurdere å bli fosterhjem hvis barn eller unge i slekt eller omgangskrets skulle trenge det. Barnevernsekspert Elisabeth Backe-Hansen i Nova anbefaler å tenke seg svært nøye om.
Slektsfosterhjem i Norge
* Nesten 11.200 barn og unge bor i fosterhjem i Norge.
* Nesten én av fire som bor i fosterhjem, bor hos slekt eller i nettverk.
* Generelt sier tre av fire voksne at de ville vurdere å melde seg som fosterhjem om et barn i familien eller nettverket hadde behov for det.
* Blant befolkningen mellom 35 og 54 år, ville mer enn åtte av ti vurdert å melde seg som fosterhjem for en de kjenner fra før.
* Drøyt seks av ti sier de kjenner godt til muligheten for å bli fosterforelder.
* Det er store variasjoner i andel barn i fosterhjem i slekt og nettverk mellom fylkene. Det skiller for eksempel over 10 prosent mellom Hedmark og Troms
* Mandag 2. mai startet den nasjonale fosterhjemskampanjen «Har du rom for noen du kjenner fra før?».
* Kampanjen går over tre uker, og skal gjøre folk oppmerksom på muligheten for å være fosterhjem for barn i egen slekt eller nettverk.
(Kilde: Bufdir)
(©NTB)
En undersøkelse gjennomført av Opinion viser at 63 prosent nå, mot 40 prosent for ett år siden, mener de kjenner godt til muligheten for å bli fosterforelder. Samtidig har andelen som sier de har vurdert å bli fosterforelder økt, fra 28 til 34 prosent.
Psykolog og forsker Elisabeth Backe-Hansen ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA er tilhenger av fosterfamilieordningen som ryggraden i barnevernets omsorgstiltak. Hun påpeker likevel at det er stor forskjell på å ha hørt om å være fosterforelder til å vite hva det virkelig innebærer:
– Man skal ikke kimse av oppgaven det er, både å være der for barnet, men også påkjenningen det er for en selv. Det er mye arbeid, og mange fosterforeldre i Norge får dessverre ikke optimal oppfølging, sier hun til NTB.
Ikke så lett
Undersøkelsen er gjort i forbindelse med den nasjonale fosterhjemskampanjen «Har du rom for noen du kjenner fra før?» i mai. Ifølge Barne- og familiedirektoratets (Bufdir) viser forskning at slektsfosterhjem ofte er mer stabile enn fosterhjem der barnet ikke kjenner noen fra før.
– Det er nok ikke så enkelt som å si at «bare vi opplyser om muligheten og finner noen som kjenner barnet, så går det bra». Det som alltid må veie tyngst, er barnets beste. Hvor sårbart er barnet og hva trenger det? Vi trenger fleksible omsorgsløsninger, men slik fleksibilitet koster penger, sier Backe-Hansen.
Endring
Hun har over 40 års erfaring fra direkte arbeid med fosterbarn og senere forskning om barnevern og barns oppvekst. Hun er bekymret for at utviklingen går mot mer oppfølging og veiledning av fosterforeldre, på bekostning av økonomisk kompensasjon. Hun mistenker at dreiningen er økonomisk motivert:
– Oppfølging og veiledning er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
Fra 2004 er barnevernet forpliktet til å prøve å finne fosterhjem i barnets slekt eller nettverk først. Før dette, i 2003, kom en knapp tredel av de nyplasserte barna til egen slekt, mens vel 40 prosent kom til slekt og nært nettverk i 2014.
Utviklingen de siste ti årene viser at holdningen til å ta til seg fosterbarn endrer seg. Ikke minst vil folk vurdere å melde seg om et barn i familie eller nært nettverk har behov for fosterhjem. 69 prosent var i 2006 åpne for å bidra hvis de kjente barnet, og i 2016 var det økt til 77 prosent.
Barnet får lide
Backe-Hansen mener det selvsagt er mange som vil hjelpe noen de kjenner, men at å være fosterhjem er en tøff oppgave som ikke blir lettere av å kjenne barnet.
– Det er noe helt annet enn for eksempel å være avlastningshjem i ferier og helger. Det er stort ansvar og lite oppfølging. Mange ligger i langvarig konflikt med de juridiske foreldrene, det kan slite kraftig på dem. Hvis fosterfamilien gir opp og ikke orker mer, er det barnet som flyttes og får lide. Det er direkte uetisk at barnet må ta støyten når voksne plasserer dem feil, sier hun.
(©NTB)