Enda en bortkastet fagdag

Jeg er på vei til jobb, dagen etter en fagdag, da jeg tar meg selv i å tenke «hva lærte jeg egentlig på fagdagen i går?»

Vi hadde seks fullstappede timer med fag. Jeg må da huske noe?

Etter en stund i tenkeboksen kommer svaret: Jeg husker den begredelige kaffen.

Eksempelet over er satt litt på spissen, men det er ikke langt fra den virkeligheten mange av oss opplever. 

Det var en slik opplevelse som ble startskuddet for da jeg virkelig begynte å tenke over hvordan vi egentlig jobber med kompetansearbeid i helsetjenesten.

Av en hel fagdag hvor vi var inne på flere forskjellige temaer, husket jeg knapt noe fra ett av dem dagen etter. Det var «overload» av informasjon, uten noe klart overordnet tema eller budskap. Uten en rød tråd.

For ledere kan en fagdag fremstå som en ypperlig arena for å kunne huke av så mange punkter som mulig på sjekklisten over lovpålagte oppgaver. Fagkoordinator ønsker gjerne å bruke dagen til å dekke kunnskapshull vedkommende ser hos sine kollegaer.

De ansatte ser en hel arbeidsdag satt av til å sitte, lytte og komme bort fra alt kjas og mas på avdelingen. Avslappende og deilig! Det kan med andre ord være store motsetninger mellom de enkeltes motivasjon for fagdagen.

Hva kan man da gjøre for å legge til rette for motivasjon og læring?

Vi voksne lærer best når læringen er relevant og kan brukes med én gang, når den bygger på våre erfaringer og når vi kan delta aktivt. I dette ligger også at vi lærer best når vi kan jobbe sammen for å løse problemer, diskutere ideer og dele erfaringer.

Dersom vi nå ser tilbake på min opplevelse av fagdagen, så var dette den rake motsetning. Dagen var fullstappet av foredrag og informasjon. Ingen aktiv deltakelse. Ingen interaksjon med kollegaer. Ingen diskusjon eller erfaringsdeling. Det var ren monolog. I en slik situasjon er jeg vel neppe den eneste som har opplevd kollegaen som sovner på bakerste rad.

Såframt man er våken, vil det vi lærer blir glemt over tid dersom det ikke forsterkes eller repeteres. «The Forgetting Curve», utviklet av Hermann Ebbinghaus, beskriver at det største fallet av informasjon du husker, skjer kort tid etter læringssituasjonen. Du vil for eksempel huske ganske mye fra en fagdag rett etter at den fant sted, mens du allerede dagen etter vil ha glemt mye.

Hvilke alternativer har vi da til den tradisjonelle fagdagen?

Vi vet faktisk litt om hva som virker. La oss ta et eksempel med en relativt nyutdannet sykepleier på et omsorgssenter. Omsorgssenteret har organisert seg på en annen måte. I dag har sykepleieren en time lengre vakt enn en vanlig kveldsvakt fordi han skal delta på en simulering før han «går i pleien».

I simuleringen er temaet «møte med pårørende». Det passer ham bra, da han syntes disse samtalene ofte kan være vanskelige. Etter simuleringen har han en felles refleksjon sammen med de andre deltakerne rundt tema, læringsmål og det som skjedde i scenarioet.

Senere på kveldsvakten kommer en pårørende og ber om en samtale med ham.

Da han nylig har fått øvd på dette, og gjennom refleksjon med andre lært om andres erfaringer, kjenner han at han er mer forberedt på å møte pårørende på en måte som gjør at de føler seg møtt og forstått.

Sykepleieren fikk altså anledning til å ta i bruk den nye kunnskapen med en gang. Siden avdelingen har simulering hver uke, kan de også endre tema på kort varsel dersom det for eksempel legges inn en bruker med en problemstilling de har lite kompetanse på.

Blir det ikke dyrt å organisere seg slik? Dersom en ansatt i 100 prosent stilling har en slik time hver tredje uke gjennom hele året, så vil det utgjøre under 1 prosent av stillingen.

Er det noe vi kan ta oss råd til? Eller kan vi egentlig la være?