– Kommunene strever med sin egen rolle

– De frivillige på sin side opplever dette samarbeidet som veldig mangelfullt, sa Marte Slagsvold Winsvold, da hun onsdag sammen med Jon Kåre Skiple presenterte rapporten «Lokalt beredskapssamarbeid – Frivillige, politi og kommuner i lokalt beredskapsarbeid».

• Les hele rapporten her: Lokalt beredskapssamarbeid

– Politi og frivillige fungerer godt

I rapporten utgitt av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har de to intervjuet informanter fra ti kommuner og lokale frivillige organisasjoner, samt fra elleve av landets tolv politidistrikter.

Da Winsvold oppsummerte funnene under et seminar på Institutt for samfunnsforskning, var konklusjonen at når det var behov for akutt innsats, så var samarbeidet mellom de frivillige og politiet godt. 

– Samtlige av våre informanter er veldig fornøyd med det samarbeidet som foregår når noe skjer. Politiet er fornøyd med de frivilliges innsats, de er helt avhengige av de frivilliges innsats, de er imponert over de frivilliges kapasitet og ressurser, og de frivillige føler at de blir verdsatt. Så dette er rett og slett et samarbeid som fungerer bra, i all hovedsak, sa Winsvold.

– Frivillige ønsker å bli inkludert av kommunene

Så oppløftende var konklusjonene ikke da samarbeidet mellom frivillige og kommunene ble vurdert.

– Når det gjelder samarbeidet mellom frivillige og kommuner, er det en helt annen historie. De beredskapsansvarlige i kommunene, de er nokså fornøyd med samarbeidet som foregår, men de vet at de frivillige gjerne skulle vært inkludert mer. De frivillige på sin side, opplever dette samarbeidet som veldig mangelfullt.

Hun trakk fram tre ting de frivillige hadde på sin ønskeliste for et bedre samarbeid med kommunen. Det første er at de ønsker å bli inkludert. De ønsker at kommunen i beredskapsplanen inkluderer og beskriver ressursene som de frivillige har. Dessuten ønsker de å bli lyttet til når de har noe å komme med, og så ønsker de å bli satt pris på.

– Det kan kanskje høres litt barnslig ut, på en måte, men det som er de frivilliges opplevelse er at de tilbyr noe, de kommer til kommunen og sier vi har ressurser som dere kan trenge, og så sier kommunen: «Ehhh, helst ikke». Så de opplever at de blir sett på som en belastning, som noen som krever noe, mens det de egentlig ønsker, er å bidra, sa Winsvold.

De frivillige sammenligner også forholdet sitt til kommunen med forholdet de har til politiet, forklarte Winsvold. Hun sa at informantene oppgir at hos politiet blir innsatsen satt pris på, men kommunen gjør det ikke. 

– Eller, nå generaliserer jeg, mange kommuner gjør det ikke, presiserte Winsvold.

Politiinformantene i undersøkelsen har oppgitt til forskerne at både ressurser og kompetanse varierer veldig fra kommune til kommune. 

– Særlig i små kommuner så betyr det veldig mye hvilke enkeltpersoner som sitter i stillingen som beredskapsansvarlig eller da eventuelt som ordfører, sa Winsvold.

Hva slags rolle skal kommunen ha?

Som årsaker til at kvaliteten på samarbeidet kan variere så sterkt, trakk Winsvold fram tre ulike ting. Det første handler om roller. 

– Da vi begynte å sette oss inn i hva lokalt beredskapsarbeid handlet om og hvilken rolle kommunene hadde, så tenkte i hvert fall jeg at det var et eller annet jeg ikke skjønte, jeg kan ikke nok om dette. Jeg skjønner ikke hvilken rolle kommunen har, jeg skjønner ikke hvordan de samarbeider med de frivillige. Men etter hvert har jeg forstått at det skjønner ikke kommunene selv heller, og heller ikke de frivillige. Det er veldig vanskelig for de frivillige å samarbeide med kommunene når kommunene selv ikke helt vet. Dette er litt karikert for det er mange kommuner som gjør dette kjempebra, men i en del, særlig mindre kommuner, så strever kommunen med sin egen rolle. De vet ikke helt hva slags rolle de har, sa hun.

Koordineringsoverload

Det andre området hvor det skjærer seg, handler om organisering. Der hvor det er godt innarbeidede rutiner mellom frivillige og politi, finnes det ikke tilsvarende gode rutiner mellom frivillige og kommune.

Winsvold pekte på at kommunen samarbeider med mange ulike organisasjoner og skal i tillegg sørge for at alle kommunale etater og enheter har en form for beredskapsplan på plass. Det kan føre til det Winsvold karakteriserte som en «koordineringsoverload»,

– De frivillige blir på en måte bare én av alle de aktørene som kommunen skal koordinere, og det gjør at kommunene blir litt skeptiske til å forplikte seg til å inkludere frivillige i beredskapsplanleggingen. De er veldig redde for å forplikte seg til et samarbeid som kanskje koster mer enn det smaker, så de holder de frivillige på en armlengdes avstand, sa Winsvold.

Et spørsmål om ressurser

Til sist handler det også om ressurser. Samarbeid kan gi ressurser, men krever også ressurser.

– For å nye godt av de ressursene som frivillige kan bidra med i beredskap, må kommunen ha nok kompetanse, nok ressurser og nok tid til å kunne vite hva de skal be om, tid til å rigge og vedlikeholde et samarbeid. Og paradoksalt nok så ser det ut som at de kommunene som kanskje trenger dette samarbeidet mest, og som trenger mest de ressursene som frivillige kan gi, er de som i minst grad har kapasitet og evne til å etablere og vedlikeholde et slik samarbeid. Så det er det litt mistrøstige bildet av samarbeidet mellom kommuner og frivillige, sa Winsvold, som la til at ikke alt er like grått i dette bildet. Noen steder ser det ut til at samarbeidet fungerer bra.

Drar kjensel på tilbakemeldingene

Generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge var invitert til å gi sine kommentarer til rapporten etter at den var presentert. 

Han dro kjensel på det som informantene har fortalt forskerne. 

– Det som jeg synes er spesielt interessant i rapporten, er å se den kanskje som et case på samspill mellom frivillige og kommunen som er avgrenset og derfor enklere å studere. Samtidig ser jeg at mange av de tilbakemeldingene som kommer fra frivillige informanter, er de samme som vi hører i andre sammenhenger. Altså det med at organisasjonene ikke opplever at kommunen har kunnskap om hva organisasjonene kan, hva de har mulighet til å bidra med, hvilke ressurser de har. Det hører vi ofte, sa Johnsen.

Etter hans oppfatning klarer vi ikke i dag å utnytte godt nok det potensialet som ligger i samarbeidet mellom kommune og frivillighet.