Høyesterett godtar oppsigelse av helsefagarbeider

Mannen hadde jobbet i kommunen siden 2004 og i 2010 ble han fast ansatt som ufaglært i hjemmetjenesten i Oslo. Fem år senere ble hjemmetjenesten omorganisert og han ble tilbudt å ta fagbrev som helsefagarbeider. Dette gjorde han, og året etter fikk han autorisasjon som helsefagarbeider. 

I 2017 fikk han fast stilling, men kort tid etter kom det klager både fra brukere og kolleger. I 2021 sendte kommunen en bekymringsmelding til Statsforvalteren og i 2022 trakk Statens helsetilsyn tilbake autorisasjonen hans. Deretter ble mannen sagt opp.

Plikten til å tilby alternativt arbeid

Mannen gikk til sak mot kommunen og fikk gehør både i tingretten og lagmannsretten om at oppsigelsen var ugyldig – ikke fordi man bestred manglende helsefagkompetanse, men fordi retten mente kommunen skulle ha tilbudt alternativt arbeid.

Det sentrale for Høyesterett har vært å vurdere om plikten til å tilby annet passende arbeid også gjelder i tilfeller der oppsigelsen kommer som følge av arbeidstakers forhold. Primært er det ved driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak at arbeidsgiver har plikt til å vurdere om det er annet passende arbeid å tilby i virksomheten.

Høyesterett mener det er naturlig at arbeidsgivers plikter ved oppsigelse som skyldes arbeidsgivers forhold strekker seg lenger enn oppsigelse som skyldes arbeidstaker. Samtidig mener retten at arbeidsgiver kan ha en plikt til å tilby omplassering også ved oppsigelse som skyldes arbeidstakers forhold, men at det vil være en begrenset og situasjonsbestemt plikt.

Må finnes en ledig stilling

Ikke minst må det finnes en annen passende stilling i virksomheten som er ledig, påpeker Høyesterett. Arbeidstakeren mente at høyt sykefravær og turnover gjorde at det var et udekket behov for arbeidskraft i kommunen, men Høyesterett peker på at «et udekket behov for arbeidskraft er imidlertid ikke tilstrekkelig i seg selv – både for offentlige og private arbeidsgivere vil økonomiske rammer og hensynet til arbeidsgivers styringsrett begrense hvilke behov som kan dekkes og på hvilken måte». Dette i motsetning til lagmannsretten som mente kommunen kunne ha en plikt til å etablere en hel- eller deltidsstilling ut fra det samlede udekkede arbeidsbehovet i kommunen. Det avgjørende må imidlertid være, mener Høyesterett, om det i perioden rundt tidspunktet for oppsigelse finnes en konkret annen stilling kommunen kan tilby.

Kommunen skal ha gjort forsøk på å finne ledige passende stillinger til mannen, men uten å finne noen.

Må lete etter jobb i hele kommunen

Høyesterett er enig men lagmannsretten i at det ikke var tilstrekkelig å undersøke ledige stillinger kun i bydelen hvor mannen jobbet. «Plikten til å tilby annet passende arbeid kan ikke rekke kortere enn den styringsretten arbeidsgiver har innenfor arbeidsavtalen. Jeg peker også på at det er kommunen som sådan som er arbeidsgiver», skriver førstvoterende i Høyesterett.

Høyesterett oppsummerer med at Oslo kommune i denne saken har gjort en rekke tiltak for å få arbeidsforholdet til å fungere og for å kartlegge mannens arbeidsevne. Retten mener kommunen ut fra omstendighetene foretok rimelige undersøkelser av om det fantes annen passende stilling i kommunen som var ledig. 

Samlet sett mener retten at manglende tilbud om alternativt arbeid innebærer at oppsigelse vil være en uforholdsmessig streng reaksjon. Oppsigelsen er derfor saklig begrunnet, konkluderer Høyesterett.

Les Høyesteretts avgjørelse her: Oppsigelse på grunn av arbeidstakers forhold.