Upresis skjermkritikk rammer feil

Det er et før og etter 2007. Det var året vi fikk den første iPhonen, smarttelefonen. Den har forandret livene våre fundamentalt. I årene etter har vi fått en omfattende, noen vil si galopperende, digitalisering av fritid, arbeidsliv og utdanning.

Samtidig som verden opplever en KI-revolusjon, som vi heller ikke aner rekkevidden av, kommer motreaksjonene på barn og unges skjermbruk. I Norge går statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fremst i felttoget mot mobiltelefonens plass i skolen.

I sin tale til landsstyret i Arbeiderpartiet i april karakteriserte han 7. februar, dagen da det kom en anbefaling faglig anbefaling om mobilbruk i skolen, som et tidsskille i skolehistorien. Ifølge Støre skal mobiltelefonen ut av klasserommet – fra barneskole til videregående skole. Når telefonen skal ut, kommer fysiske bøker inn. «Det betyr mer konsentrasjon, mer disiplin, mer lesing, og mindre skjermbruk», ifølge Støre.

Han mener det skal gjøre skolen «mer praktisk og variert». Det vil, ifølge Støre snu nedgang til oppgang for norsk skole.

Det er lett å dele Støres bekymring for barn og unges skjermbruk og en lite kunnskapsbasert digitalisering i skolen. Den forrige kunnskapsministeren, Tonje Brenna (Ap), sa allerede i september 2022 til Kommunal Rapport at digitaliseringen av skoler har skjedd uten nok kunnskap. Det bekymret henne. Selv hun vil ha sønnens timeplan på et ark.

Hennes etterfølger, Kari Nessa Nordtun (Ap), framstår enda mer resolutt og i takt med tidsånden og reaksjonene som nå kommer.

Alle vi som ser med uro på skjermens inntog, har fått styrket vår skepsis av boken The Anxious Generation. Den er skrevet av den anerkjente amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt. Han tar et brutalt oppgjør med at vi har latt skjermen ta makt over de unges sinn og psyke.

Haidt mener å kunne dokumentere at forverringen av unges psykiske helse kan kobles til uheldige effekter av sosiale medier og skjermbruk. Det har kommet i tillegg til mindre fri lek og en mer gjennomregulert, beskyttet barndom. Han anbefaler at ingen unge bør får smarttelefoner eller tilgang til sosiale medier før 15–16 år, skolene skal være telefonfrie og det må bli større uavhengighet og frilek i barndommen.

Haidt mener dette lett kan iverksettes hvis mange bare gjør det samtidig. Han hevder også at de unges mentale helse vil bli bedre i løpet av to år.

Dette er vakre tanker. Ja, det er nesten som et foreldremøte hvor både den som har politisk makt (Støre) og den som har kunnskap (Haidt) er blant foreldrene. Vi andre kjenner den deilige varmen fra enighetsfellesskapet, mens de skeptiske klokelig holder kjeft.

Jeg er enig med Støre og Haidt i barn og unge må skånes for omfattende skjermbruk. Da må vi voksne gå foran som gode eksempler, men det er en annen diskusjon.

Samtidig er det fort å blande bekymring for skjermbruk med kritikk av digitaliseringen. Ja, tiden for den ukritiske digitaliseringen må være over. Foreldre som protesterer og engasjerer seg i det siste, må slippe å bli irettesatt av rektorer, slik Klassekampen har fortalt om. Skoleledere må tåle en åpen debatt.

Vi kan likevel ikke stoppe digitaliseringen av skolen, like lite som vi kan stoppe digitaliseringen av samfunnet. Digitale ferdigheter er en av de fem grunnleggende ferdighetene som er definert av læreplanverket. Muntlige ferdigheter, å kunne lese, regne og skrive er de andre.

Det betyr at digitale verktøy har en naturlig plass i undervisningen.

Så får vi andre, enten vi sitter i regjering, storting, kommunestyrer, elevorganisasjoner eller foreldreutvalg, sørge for en fornuftig debatt om rammene for bruken.

Vi må også, til tross for kritikken av digitaliseringen, la de med kompetanse om læring, kunnskapsutvikling og undervisning ha et avgjørende ord når det gjelder omfang og bruk.