Hurra for 17. mai og demokratiet

Kjære landsmenn! Nei, forresten. Det blir feil: Kjære innbyggere i kommunen, både nye og gamle!

17. mai er dagen for å minne hverandre om noe av det viktigste ved å bo i Norge; at vi har et demokrati som er raust og robust.

Hva mener jeg med det? Jo, for det første at samfunnsformen vår tåler påkjenningen som oppstår når innbyggere og politikere debatterer stort. For det andre at vi samtidig evner å finne løsninger på vanskelige saker.

Det virker kanskje ikke alltid slik når vi diskuterer i formannskap og kommunestyre eller har folkemøter. Men ambisjonen er der; å få sakene opp til debatt, slik at så mange som mulig kan bli hørt.

Vi ønsker også å være et åpent og inkluderende lokalsamfunn. Det gjelder ikke minst i den situasjonen verden opplever nå. Tusenvis av mennesker i Europa er på flukt fra krig. Det er fordi Ukrainas naboland, Russland, ikke tåler å ha et demokrati som nabo.

Så skremmende kan altså et demokratisk samfunn være.

Vi kan ikke feire 17. mai uten å snakke om Eidsvoll og Grunnloven. Der ble det utformet en konstitusjon, en grunnlov, som la grunnlaget for det som etter hvert er blitt et norsk folkestyre.

Riktignok likte ikke svenskene alt det utsendingene til Eidsvoll hadde funnet på. Ikke minst ble de irritert over at det var blitt utpekt en dansk konge i Norge, Christian Fredrik. Resultatet ble to uker med krig før partene samlet seg i Moss. I november anerkjente svenskene Grunnloven, samtidig som forberedelsene til en union med Sverige for alvor ble satt i verk.

Egentlig burde vi feiret 17. mai den 4. november, men det hadde ikke vært like stas.

Uansett skapte eidsvollsmennene noe som pekte framover. Det kan ingen ta fram dem. Men var de sanne demokrater og entusiastiske tilhengere av et bredt folkestyre?

Nei, det var de ikke. Kvinnene var ikke synlig til stede da det ble forhandlet om paragrafer og formuleringer. De fikk først stemmerett etter 100 år. Stemmeretten for menn var også begrenset. Det var ikke før i 1898 at alle menn over 25 år, også de uten eiendom, kunne stemme.

Paragrafen som stengte alle jøder ut fra Norge, var også en skamplett. Takk til opprøreren Henrik Wergeland. Han bidro ikke bare til at 17. mai er blitt en festdag, men også til at denne paragrafen etter hvert ble strøket.

På Eidsvoll var de heller ikke spesielt opptatt av kommuner eller fylkeskommuner. At vi har et lokalt selvstyre i Norge, kan vi takke lovmakerne i 1837 for. Det var da formannskapslovene ble vedtatt.

– Den viktigste og største utfyllingen som Grunnloven noen gang har fått og kunne få, skrev historikeren Arne Bergsgård ved 100-årsmarkeringen i 1937.

Et grunnlovsfestet lokalt selvstyre fikk vi imidlertid først i 2016. Stortingspolitikerne snakker vanligvis mye pent om oss i kommunen, men akkurat her var de trege.

Men nå står det altså i paragraf 49, andre ledd: Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.

Når sant skal sies, var det neppe noen mottakere av kommunale tjenester eller medlemmer av kommunale utvalg som merket stor forskjell da det lokale selvstyret ble grunnlovsfestet.

Det var viktig likevel. Hvorfor?

Demokratiet er et byggverk som aldri blir ferdig. Det trenger vedlikehold, omsorg og omtanke hele tiden.

Akkurat nå knirker det stygt i en del demokratiske byggverk rundt om i verden. Vi kan se noen små sprekker i Norge også. De må vi ta hånd om. Og alle kan og må bidra til vedlikeholdsarbeidet.

Det er jo hele poenget med et demokrati, et folkestyre. At alle har en stemme, og en stemmerett.

Noen av deres synes kanskje alt dette lyder som klisjeer, altså ord eller begreper som har mistet sitt innhold.

Mitt svar er at 17. mai er dagen for store ord. Hvis ordene er blitt klisjeer, får vi, når hverdagen kommer, fylle dem med meningsfylt innhold igjen.

Gratulerer med dagen!