Hurra, de nådde ikke sykehjemsmålet!
De eldre kan prise seg lykkelige over at Stoltenberg-regjeringen ikke klarte å innfri løftet om 12.000 flere sykehjemsplasser.
Det er bare stortingspolitikere som drømmer om sykehjemsplasser. Og deres egen plass i disse drømmene, er som snorklipper og valgvinner, ikke som sykehjemspasient. Statlige driftstilskudd til sykehjem vil dra eldreomsorgen i helt feil retning.
Den reelle veksten på 567 sykehjemsplasser de siste åtte årene er pinlig langt unna Arbeiderpartiets valgløfter. Det er også milevidt unna det stortingspolitikerne trodde de hadde lagt til rette for, gjennom gunstige tilskuddsordninger i Husbanken.
Etter Aftenpostens «avsløring» i forrige uke, har vi sett Ap-politikere beklage og politiske motstandere raljere. Begge leirer peker samtidig på de uregjerlige kommunene, som forsyner seg av pengene, men ikke leverer «varene» i form av et bestemt antall sykehjemsplasser.
KrFs Hans Olav Syversen frykter tillitskrise mellom de styrende og befolkningen, om det ikke nå blir fart på utbyggingen av heldøgns omsorgsplasser. I Aftenposten i dag lanserer han idéen om å gi kommunene driftstilskudd, ikke bare investeringstilskudd.
Men landets stadig flere – og sprekere - eldre, trenger ikke 11.433 ekstra sykehjemsplasser på toppen av de vel 36.000 som finnes i dag. De kan i stedet være kjempeglade for at kommunene de siste årene har bygd ut hjemmetjenestene, og at de har sanert gamle, trange og nedslitte sykehjem nesten like raskt som de har bygd nye. Husbankens investeringstilskudd har gitt dem lyse og moderne omgivelser. De aller fleste har også fått eget rom og bad.
Kanskje er veksten på 567 plasser de siste åtte årene i snaueste laget. Drøyt 3.000 personer ventet på en ledig sykehjemsplass i 2010, ifølge TV2s prisbelønnede reportasjeserie om «eldrebløffen». Om dette er det reelle behovet, får vi omsider et slags svar på når kommunene nå skal få lov å telle de som står i sykehjemskø, slik helseminister Bent Høie (H) nylig varslet.
Men bare «et slags» svar. For sykehjemsplass er ikke nødvendigvis det rette tilbudet, verken for de som har plass eller de som venter. Det er bare stortingspolitikere som drømmer om sykehjemsplasser. Og deres egen plass i disse drømmene, er som snorklipper og valgvinner, ikke som sykehjemspasient.
Noen kommuner har ledige sykehjemsplasser, og har heller ikke stort annet å tilby ellers friske folk etter lårhalsbrudd eller i tidlig fase av demens. Der sitter de og forfaller i stedet for å få den hjelpen som skal til for at de kan mestre hverdagen i eget hjem, enda en god stund.
Vi hører oftere om hjelpeløse 90-åringer som får en seng på en korridor, eller som ikke føler seg trygge, selv om hjemmet nærmest er okkupert av hjemmesykepleiere. De finnes de også. Behovene svinger, og kapasiteten er noen steder for liten. Særlig så vi mange eksempler på dette i samhandlingsreformens første år. Men de siste årene har mange kommuner satset mye mer på forebygging og opptrening, og med gode resultater.
Kommunal Rapports ukeavis skrev i juni om Bydel St. Hanshaugen i Oslo, der behovet for sykehjemsplasser er redusert fra 190 til 130 etter to års satsing på hverdagsrehabilitering. 60 plasser er rett og slett trent vekk! Parkinsonsrammede Lars Wormdal (75) var overlykkelig over å være hjemme og i bedre form enn på mange år, et halvt år etter lårhalsbruddet. Det eneste han beklaget i reportasjen var at kommunen ikke sendte ham rett hjem etter operasjonen, slik at han kunne kommet i gang med opptreningen med en gang. Oppholdene på to «tvilsomme» sykehjem, gjorde ham bare dårligere.
Blir framtidens institusjonsomsorg mer lik den vi fant i Nederlands «demenslandsby», som Kommunal Rapport omtaler på nett og papir i dag, kan det bli morsommere og mindre frustrerende å være sykehjemspasient. Flere vil kunne leve meningsfylte og verdige liv, også når de trenger heldøgns omsorg.
Det er viktig at institusjonsomsorgen er god og flott at flere kommuner nå lar seg inspirere av demenslandsbyen. Men kommunepolitikerne vet inderlig godt at det ikke først og fremst er med mer institusjonsomsorg de kan møte eldrebølgen. Skal penger og bemanning strekke til, må de få flest mulig til å være mest mulig aktive og selvhjulpne lengst mulig. Det er også det de fleste eldre selv ønsker.
Statlige driftstilskudd til sykehjem vil dra eldreomsorgen i helt feil retning. Forslaget tyder på at rikspolitikerne bør legge studieturen til en vanlig norsk kommune før neste valg. Så unngår de kanskje å love noe de verken bør eller kan innfri.