Ikke tospråklig, men halvspråklig

Debatt. Å benevne barn som tospråklige, det lyder så berikende, for barnet og for storsamfunnet.

Men er barn av ikke-vestlige nødvendigvis tospråklige? Nei, sier logoped og forfatter Unni Jakobsen. Mange av disse barna er halvspråklige, de blir funksjonelle analfabeter, faller fra i videregående skole, og dermed blir de også tapere på arbeidsmarkedet.

Unni Jakobsen har nylig levert et hardt oppgjør med språkopplæring av barn med ikke-vestlig bakgrunn i norsk skole i boken Snakker ikke samme språk. Når innvandrere blir pendlere (Koloritt 2007). Politiske myndigheter får gjennomgå for en misforstått, naiv og unnfallen holdning, og barnas foreldre stilles også til ansvar for at så mange av de nye, små nordmennene styres i en språklig grøftekant som kan ødelegge deres muligheter for all fremtid som fullverdige borgere.

Jakobsen mener det foregår en veritabel «sløsing med menneskelige ressurser». Hun tør vite hva hun snakker om. Jakobsen har i dag hovedansvaret som logoped ved fire grunnskoler i Oslo. Språksituasjonen for barn med ikke-vestlige røtter mener Jakobsen blir dårligere og dårligere. Og hun tror ikke utfordringen alene kan løses i skolen, her trengs det politisk drahjelp.

Først noen tall: En beregning Human Rights Service gjennomførte på bakgrunn av tall fra Statistisk sentralbyrå, viste at Norge i 2004 hadde en barnebefolkning av ikke-vestlige på i overkant av 80.000 barn. Da er ikke 3. generasjon (hvis det uttrykket kan brukes) medregnet, det vil si barn født i ekteskap der mor og/eller far er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Altså kan vi i dag anslå at rundt 100.000 barn lever i familier der majoriteten ikke har norsk som hjemmespråk. Over en tredel av førsteklassingene som startet i Oslo-skolen i 2007 kom fra fremmedspråklige hjem, og 26 prosent av elevene mangler tilstrekkelige norskferdigheter til å kunne følge undervisningen.

At dette både er et samfunnsproblem og et svik overfor disse barna, kan det umulig være uenighet om. Norge produserer per i dag tapergrupper, som igjen skaper sosial misnøye (både hos majoritetsbefolkningen og blant minoriteter), det skapes på sikt etniske/religiøse enklaver og slik sosialt utenforskap.

Når én tredjedel av elevmassen i en hovedstaden ikke har undervisningsspråket som morsmål, da er man kommet over en kritisk grense for hva som kan løses gjennom mer innsats og penger til barnehager og morsmålsopplæring (om sistnevnte i det hele tatt er en fornuftig strategi).

Og nettopp sistnevnte strategi forkaster Jakobsen fullstendig. Morsmålsundervisning gis til barn som oftest snakker mor sitt mål dårlig (endog ofte dårligere enn norsk), og få av dem kan lese og skrive på morsmålet. Jakobsen erfarer at mange av de halvspråklige faktisk synes det er lettere å snakke norsk enn morsmålet, og mange av dem snakker en miks; ord på urdu/arabisk/tyrkisk og norsk faller i samme setning.

Men hvorfor har Norge satset i så mange år på morsmålsundervisning for barn født og/eller oppvokst i Norge? Ifølge Jakobsen har vi ukritisk kopiert den såkalte elitetospråklighets-teorien fra Canada, som viser at elever som lærer fransk og engelsk blir både kognitivt og språklig bevisste. Teorien er rett, sier Jakobsen. Men kun hvis barna kan lese og skrive på begge språkene. Og det kan få minoritetsbarn, fordi foreldrene kommer fra en helt annen kultur, og de snakker oftest lite eller ingenting norsk. Derfor går det galt. Barna blir språklig understimulert.

Unni Jakobsen peker ikke bare på norske myndigheter som pøser inn midler til morsmålsundervisning uten at evaluering og resultater legges på bordet. Hun mener også foreldrene har et betydelig ansvar for barnas situasjon. Er det slik at en del foreldre faktisk ikke er interessert i reell integrering, verken verdimessig, kulturelt eller språklig? Er vi vitne til en selvpålagt isolasjon? Og hvorfor pendels det så hyppig mellom kontinentene? Hvorfor sendes typisk mor og barn tilbake til opprinnelseslandetfor lange opphold der, mens far arbeider her? Hvorfor investeres det i eiendom i opprinnelseslandet, men ikke her i Norge? Hva er konsekvensene for barna av denne trenden som ser ut til å øke?

Human Rights Service (HRS) påpekte lignende problemstillinger i rapporten Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn (2004). Myndighetene er ute av kontroll på de fleste områder: Hvor mange barn fra ikke-vestlige familier bor i Norge? Hvor mange er sendt «hjem» for lengre opphold der? Hvilke konsekvenser har dette for barnas fremtid i Norge? Barna som språklig faller gjennom på skolen; hvem er deres mødre? Er de typisk isolerte mødre uten norskkunnskap og med marginal kunnskap om det norske samfunnet?

Myndigheten kan ikke svare på ett eneste av disse spørsmålene. Og mens Jakobsen, HRS og flere med venter på den politiske handlingen, fortsetter myndighetene å pøse på med tiltak (og derav penger) til en raskt voksende gruppe, uten å vite om tiltakene treffer målskiven. Men på papiret tar jo alle tiltakene og millionene seg godt ut, da.

Skrevet av: Hege Storhaug

Flere artikler om

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.