Integrasjonsdebatten: Håpet ligger hos barna

Fakhra Salimi gir i en kronikk i Kommunal Rapport nr. 1 i år uttrykk for atskillig skepsis til ulike rapporter om innvandrernes mulige lønnsomhet eller ulønnsomhet - en skepsis jeg i høy grad deler, fordi rapportene ofte er beheftet med metodemessige svakheter - og fordi de egentlig er ubrukelige som analytiske redskaper for korreksjoner i vår innvandringspolitikk. Derimot er jeg dypt uenig i hennes forslag om bruk av kommunene og disses administrasjon som sysselsettingsobjekter for innvandrere. Det er i realiteten regulær kvotering av innvandrere Salimi her gjør seg til talskvinne for - og det vil kunne innebære betydelige politiske kostnader og skjerpe konfliktene i vårt samfunn.

Lokale observasjoner
Derimot synes jeg at noen lokale observasjoner kan belyse noen meningsløsheter hva gjelder lønnsomhetsspørsmålet knyttet til innvandring: I min nærhet befinner det seg to kurdiske familier som jeg etter hvert har brukbar kjennskap til. Den ene er et foreldrepar med tre barn - hvor de sistnevnte etter tre-fire år synes vel integrert i et godt bo- og oppvekstmiljø, der de har et temmelig problemløst fellesskap med andre barn. Deres foreldre har det neppe fullt så problemløst - men faktum er at moren har vist atskillig større tilpasningsevne til det norske samfunn enn faren i familien, som sterkt provoserte sine omgivelser ved å reise på sommerferie til Tyrkia - landet som beviselig er i krig med hans eget folk.
Den andre familien er et noe aldrende ektepar på litt under 60 år - som dessverre neppe noen gang kommer til å bli integrert i det norske samfunn. Deres møte med vår moderne virkelighet ble et brutalt kultursjokk for mennesker som aldri har kjent til bruken av elektrisitet, kjøkkenelektronikk, sanitærutstyr eller andre fremkostmidler enn føttene og pakkeselet.
For den første familien er jeg overhodet ikke i tvil om at de tre barna vil vokse opp og bli en særdeles lønnsom ressurs for det norske samfunn. Det vil sannsynligvis deres foreldre også bli. For den andre familien er det heller ingen tvil om at de neppe i fysisk forstand kan bli noen bidragsyter til det norske samfunn. Men når det er sagt, så synliggjør deres blotte eksistens nødvendigheten av at det norske samfunn også må ha en humanitær konto for nødstedte mennesker - uten lønnsomhetsbetraktninger av noen art.

Verdier og normer kolliderer
Integrasjon er et mangesidig og komplekst forhold, der hovedkonflikten ligger i at de medbrakte verdier og normer kolliderer med de man møter i sitt nye fedreland - slike konflikter skal man møte med forståelse og respekt - men heller ikke mer. Graden av integrasjon bestemmes langt på vei av innvandrerne selv - og vi må dessverre godta at noen av dem verken vil eller kan la seg fornorske.
Derimot bør vi ikke fortelle våre innvandrere at det er en kommunal hovedoppgave å skaffe dem arbeidsplasser i offentlig sektor, slik Salimi gjør - for det er minst like mye deres eget ansvar å skaffe seg norskkunnskaper, utdanning og deretter søke arbeid - for ikke å snakke om mulighetene for å skape sine egne arbeidsplasser. Her synes vi faktisk at både SND og det øvrige tiltaksapparat - ikke minst i kommunal sektor - har forsømt de mulighetene som ligger i innvandrernes åpenbare ressurser rettet mot næringsvirksomhet.
Det er flyktningkonsulenten og sosialkontoret som møter innvandrerne i kommunene - ikke næringssjefen og tiltakskonsulenten. Og holdningen til at innvandrere representerer et problem er atskillig mer utbredt enn at de faktisk kan være en ubenyttet ressurs.
Derfor bør nettopp kommunene ikke opprette ordninger som kvoterer innvandrere inn i kommunale stillinger, men heller tilrettelegge for at problemet løser seg selv. Den norske generasjonen av innvandrere - slik vi kjenner den fra våre små nordnorske lokalsamfunn - vil være integrerte deler av våre samfunn - og bekle alle de stillinger som deres utdanning og kompetanse gjør dem berettiget til - akkurat som norske - det bør være vårt mål.

Vi bør ikke fortelle våre innvandrere at det er en kommunal hovedoppgave å skaffe dem arbeidsplasser i offentlig sektor