Lokalt miljøvern etter MIK

80 prosent av miljøvernlederne i kommunene har fått fast jobb, selv om de øremerkede pengene fra staten har tatt slutt, viser tall fra KS. Det viser at de fleste kommunene verdsetter den kompetanse miljøvernlederne har bragt med seg. Undersøkelser har da også vist at det er høyt utdannede folk som fyller disse stillingene, og som dermed har bidratt til å nå ett av målene med reformen Miljøvern i kommunene (MIK), nemlig å tilføre kommunene biologisk og økologisk kompetanse.

En miljøvernleder i fast stilling er selvsagt ingen garanti for en fornuftig miljøpolitikk, like lite som det er gitt at kommuner uten miljøvernledere gjør en dårligere jobb på miljøfeltet. All erfaring - etter fem år med MIK-reformen - er at dersom politisk og administrativ ledelse ikke tar ansvar, er det lite en enslig miljøvernleder kan utrette.

Et annet mål med MIK-reformen var gradvis å overføre mer miljømakt og -myndighet fra staten til kommunene. På dette punktet har lite skjedd, og det er ingen hemmelighet at det i store deler av staten er sterk motvilje mot å delegere miljømyndighet til kommunene. I kommunene er det delt syn på dette. Noen mener de har nok av oppgaver og ønsker ikke flere, andre ønsker mer makt, ikke minst til å praktisere vernebestemmelser mer liberalt - nettopp det delegeringsmotstanderne i staten frykter.

Miljøverndepartementets omsorg for MIK-reformen har for en stor del dreid seg om miljøvernlederstillingene. Derfor ble også øremerkingen til disse stillingene forlenget, fra de opprinnelige fire år til fem. Da reformperioden var i ferd med å ebbe ut, dukket et nytt slagord opp: «Fra MIK til Lokal Agenda». Arbeidet med en lokal handlingsplan for en bærekraftig utvikling i det 21. århundre, LA 21, som departementet hadde vist moderat interesse for, ble med ett det som skal gi lokalt miljøvern mål og mening de kommende år.

Kommunene har på sin side lenge etterlyst en MIS-reform - en Miljøvern i staten-reform. - Vi drømmer om entydige signaler om hva staten vil, sukker en miljøvernleder i en mindre, norsk kommune.

- Her jobber vi for å få orden på renovasjonen, vi kartlegger forurensning og prøver å sikre det biologiske mangfoldet. Og mener vi gjør det rimelig bra. Men staten signaliserer motorveier og tilskudd til miljøfiendtlig skogsdrift. Mens vi plager enkeltpersoner på grunn av en septikktank, bygger staten Trekantsambandet og gasskraftverk.

- Det må bli slutt på dobbeltkommunikasjonen, tordner vår mann, og etterlyser helt nye signaler fra staten innen landbruk, energi og samferdsel, dersom det skal gi mening å streve for en bærekraftig utvikling på lokalt plan.

Han kjøper ikke skrytet av Norges oppfølging av Rio-konferansen i 1992 - som kan forventes å øke utover våren, mens vi nærmer oss UNGASS, FN-konferansen der det skal gjøres opp status for miljøarbeidet etter Rio. Ikke så lenge det i praksis er slik at utviklingen for en stor del går feil vei, år for år.

Vi får håpe at vår mann ikke har rett, at ikke miljøvernlederne vender blikket mot søppelfyllingene og avløpene, som de tross alt kan rå med, mens staten bygger «miljøvennlige motorveier» og «miljøkraftverk». Det er også å håpe at arbeidet med Lokal Agenda 21 kan gi den videre rammen for miljøarbeidet lokalt. Mange kommuner og noen fylker er allerede godt i gang, og mange har et sterkt lokalt engasjement å bygge på. Men i dette arbeidet, der det stilles store krav til medvirkning og til et globalt og langsiktig perspektiv på arbeidet, er det viktig at ansvaret plasseres der det hører hjemme - hos politikerne, ikke hos miljøvernleden.

Det er å håpe at ikke miljøvernlederne vender blikket mot søppelfyllingene og avløpene, mens staten bygger «miljøvennlige motorveier» og «miljøkraftverk»