Smertefull skatteomlegging
I forrige uke brakte Aftenposten deler av Rattsø-utvalgets andre innstilling, som kommunalminister Kjell Opseth får på bordet 31. januar. Hovedtrekkene i innstillingen er ifølge Aftenposten at kommunene mister skatten fra aksjeselskaper og formuesskatten. Utvalget foreslår at staten skal drive inn disse skattene, for så å fordele pengene til kommunene gjennom inntektssystemet.
Rattsøutvalget er ute etter å minske de økonomiske forskjellene mellom skattesterke og skattesvake kommuner, slik at Kommune-Norge sett under ett blir i stand til å løse de store oppgavene de nå er pålagt. Det er en prisverdig tanke, og sannsynligvis en nødvendig omfordeling. Statlige løfter og reformer står som kjent i kø; psykiatri-reformen og HVPU-reformen, enerom til alle på sykehjem, full barnehagedekning og seksåringene inn i skolen. Men det oppstår en del problemer i kjølvannet av forslagene:
Når staten tar inn mer av skatten for så å fordele den gjennom overføringssystemet, blir det mindre lokalt selvstyre. Trenden er den samme i inntektsfordelingen etter «Rattsø 1», og stadig større bruk av øremerkede midler. Man kan forstå ønsket om større styring av pengebruken. Men også lokalpolitikk innebærer prioritering. Stadig færre personer er villige til å bruke tid på den lokalpolitiske arena. Det blir neppe lettere å rekruttere folk til å sitte i kommunestyrene bare for å administrere statlige midler.
Da Jørn Rattsø leverte sin forrige innstilling, kom proteststormen fra distriktene. Nå er det storbyenes tur. «Rattsø 2» vil trolig gi Oslo en dramatisk inntektssvikt, ettersom byen huser de fleste hovedkontorene til konserner som er etablert i Norge. Nylig avgåtte finansbyråd Gro Balas anslår at tapet til opp mot 1 milliard kroner. Når vi vet at Oslo tapte rundt 500 millioner kroner på det forrige Rattsøforslaget, er det lett å forstå at kommunen reagerer. Hovedstaden sliter med store fattigdomsproblemer. Flere bor på gata i Oslo enn i noen annen norsk by, og Stortinget ønsker en opprusting av indre Oslo øst. Ett sted må jo kommunen ta disse pengene fra.
Samtidig er det vanskelig å se at dagens konsernbeskatning er rettferdig. Mange kommuner investerer store beløp for å få bedrifter til å etablere seg der. Når disse bedriftene er en del av et konsern med hovedkontor i Oslo, går skattepengene av renteinntektene rett til Oslos bykasse. Det er ikke spesielt tilfredsstillende for hjemkommunene til konsernets datterselskaper.
Men samtidig som Rattsøutvalget tillegger staten større ansvar for skatteinnkreving, vil utvalget at kommunene skal interessere seg mer for skattepolitikk og -innkreving. Skattedelen av kommunebudsjettene skal økes fra rundt 40 prosent i dag til 50 prosent. Dette skal løses ved at kommunene får en større andel av skatten fra personlige skatteytere.
Dermed er krigen om landets rikeste i gang: Nabokommuner vil kjempe med hud og hår for å trekke til seg de rikeste skatteyterne. Kommuner med mange bedrifter og få lønnsmottakere sitter igjen med svarteper. Da minsker trolig interessen for å regulere tomter til næringsformål, mens iveren etter å regulere til luksuriøse boligformål vil øke kraftig. Dessuten blir trolig kommunene mindre interessert i å bruke penger for å stimulere til lokal næringsutvikling. Færre arbeidsplasser og mindre verdiskapning kan bli resultatet.
En skal selvfølgelig vokte seg vel for å felle en dom over en omfattende innstilling før den foreligger i sin helhet. Sikkert er det imidlertid at enhver omlegging av skattesystemet innebærer en omfordeling, der noen taper og noen vinner. Slike omlegginger vil derfor alltid føles urettferdige for noen. Derfor må Rattsø regne med bråk - igjen.
Når kommunene mister bedriftsbeskatningen, men får en større andel av personbeskatningen, er krigen om landets rikeste personlige skatteytere i gang