Stressflyktninger fyller Fyresdal

En rød traktor krabber sakte opp en isete bakke. I førerhuset sitter en mann og konsentrerer seg om å holde doningen på veien. Han stopper, hopper ut og hilser blidt.

- Traktoren går bare på første gir. Det tar et kvarter å kjøre opp fra huset, sier Rodney Hol med et bredt smil. Han og samboeren har leid småbruk med traktor like ved ett vann. Det er lys og luft og vakre fjell utenfor stuedøra. Og masse plass.

- Vi kan jo bare slippe hundene og kattene rett ut av døra, sier Rodney. Paret har skaffet seg en liten norsk katt i tillegg til den de hadde med fra Nederland. De to hundene Gica og Basje er også innvandrere. Og i disse dager får Rodney og Marjan sitt første barn.

- Marjan gruer seg litt for å kjøre to timer i ambulanse til Arendal. Men det går nok bra, tror Rodney. Han har jobb som musikklærer i kulturskolen, og har tidligere studert i Norge på Musikkhøyskolen i Oslo.

Helt siden studiedagene har han hatt lyst til å flytte til Norge. Etter to ferier i Norge bestemte han og Marjan seg for å flytte hvis det dukket opp en jobb. De kom først til Bremanger i Sogn og Fjordane, som også har fått en del nederlendere de siste årene. Men fast jobb var ikke å få. I Fyresdal fikk Rodney halv fast stilling pluss et vikariat i en annen halvdel. Marjan har kontorbakgrunn og må lære seg mer norsk før hun kan begynne å jobbe. Men først skal hun være hjemmemamma. Og med så mye tid og plass som i Fyresdal kunne paret tenkt seg å få mange barn.

- I Nederland ville jeg ikke ha barn. Det er for mye stress og kriminalitet. Men her. Rodney slår ut med armene og gliser.

Rekrutteringsprosjekt

Marjan og Rodney er en av åtte familier som er kommet til Fyresdal de siste to årene. Flere av familiene har sagt opp gode jobber, solgt huset og tatt med seg barna til Norge. De fleste har en jobb i Fyresdal, men bare en jobb per familie. Og da er det kvinnene som er hjemme.

Fyresdal har fått en billakkerer, en ingeniør, en truckfører, noen fabrikkarbeidere, en organist og flere lærere i musikk- og kulturskolen. En kokk og en baker er ventet.

Alle disse nederlenderne har ikke funnet fram til Fyresdal av seg selv. Det er Gert Rietman som er engasjert av kommunen for å hente landsmenn til Norge. Rietman har vært i Norge i seks år. Han har jobbet i A-etat og Møre og Romsdal fylkeskommune, og i dag driver han et lite rekrutteringsfirma. Fyresdal var hans første kunde. Nå «selger» han nye innbyggere til Stordal, Rauma, Vengsøya i Tromsø, Vik i Sogn og de tre Midt Gudbrandsdal kommunene, Nord-Fron, Sør-Fron og Ringebu. Så langt har han fått 100 personer til Norge. Rundt 100 til vil komme i 2004.

Rietman bruker blant annet arbeidsformidlingsnettverket i Norge og Nederland når han skal finne egnete personer til Distrikts-Norge. Han får også mange henvendelser via sin nettside. Og mange medieoppslag fører til økte henvendelser

- Det er over 16 millioner mennesker i Nederland. Det er trangt og mye stress. Jeg visste at det fantes mange mennesker som kunne tenke seg å flytte til et annet land. Canada, New Zealand og Australia har vært de vanligste målene, men inngangsbilletten begynner å bli høy i disse landene. Dermed har mange rettet blikket mot Skandinavia, sier Rietman.

Han får kontakt med mange drømmere. Altfor mange tror de kan dra til Norge å starte en eller annen reiselivsbedrift. Noen er mest opptatt av å kjøpe et hus, men glemmer at de må ha noe å leve av. En familie som startet et vertshus i Fyresdal har allerede gått på en smell. Vertshuset bar seg ikke økonomisk. Rietman må realitetsorientere folk, og han krever at de kommer for å se stedet før de flytter.

Norskkurs i Nederland er fullbooket, og Rietman blir kontaktet av stadig flere norske kommuner.

Ordfører vil ha gründere

I Fyresdal lever mange av familiene på oppsparte midler inntil de finner noe de kan gjøre. For kommunen har ikke lovet noen jobb.

- Vi har veldig få arbeidsplasser, så vi har satt som betingelse at folk må ha med seg sin egen jobb eller starte noe her. Vi har sagt at vi vil ha gründere, sier ordfører Saamund Gjersund. Han er strålende fornøyd med at folketallet øker. Også nordmenn kommer, i større flokk enn utlendingene.

- For 2003 får vi en vekst i folketallet på rundt tre prosent. Og det samme blir det i år, sier Gjersund. Fyresdal er da oppe i 1.350 innbyggere. Kommunen får også endelig solgt småbrukstomtene som ble lagt ut for salg i 2002. Både tyskere, nederlendere og nordmenn vil kjøpe seg et stykke utmark på 100 mål hvor det kan være plass til både folk og dyr.

- I 2002 la vi ut 16 småbrukstomter, og interessen var enorm. Mange ringte, mange kom og kikket, men ingen kjøpte, forteller Gjersund. Men nå skal det altså bli småbrukere i bygda.

Kommunen begynner å nå et metningspunkt. Det er ikke flere ledige hus. Mange som har arvet hus vil beholde dem som feriesteder. Det må bygges nytt om kommunen skal få flere innbyggere.

Også er det selvfølgelig det med arbeidsplassene. Så langt har ikke nederlenderne startet noen egne bedrifter. Men det er planer om et lokalt slakteri, og kanskje et meieri. Småskalaproduksjon av mat basert på lokale tradisjoner er det man har mest tro på i kommunen.

Vanskelig for noen

Språkopplæring må også tas på alvor selv om nederlenderne lærer språket fortere enn flyktninger fra fjerne verdensdeler. De som er kommet til Fyresdal har vært der under ett år. Språket sitter ikke helt. Rekrutteringskonsulent Rietman er i Fyresdal denne dagen blant annet for å ha et møte med innflytterne.

- Jeg skal fortelle om de nye reglene for norskopplæring. Staten dekker ikke lenger språkopplæring for denne gruppen. De må enten betale det selv eller så må kommunen hjelpe til, sier Rietman.

Han har innkalt til møte på Fossum gård hvor det tyske ekteparet Dierk og Brigitte Rengstorf har en reiselivsbedrift med camping, seminarrom, hesteutleie, vevstue og en kafé. Rengstorfene har også flyttet fra et stressende liv i storbyen, og utviklet dette stedet i Fyresdal.

Nederlenderne benker seg rundt solide trebord i stallkafeen. De fleste er fornøyde med sitt nye liv. Ron Boükes er kanskje den som har støtt på flest vanskeligheter. Etter tre måneder som truckfører på den lokale brusfabrikken ble han permittert. Han har med kone og et barn, og lurer på om han ikke må prøve seg som lastebilsjåfør eller asfaltlegger igjen dersom det ikke tar seg opp på brusfabrikken. Men å flytte tilbake har han slett ikke lyst til.

- Hjemme må jeg jobbe 12-14 timer om dagen. Her jobber jeg bare åtte timer og går hjem. Vi har et liv her, sier Boükes.

Rodney og Marjan kommer også til møtet. De kan fortelle at de snart skal flytte igjen. Eieren av småbruket ved sjøen vil gjerne bo der selv om sommeren. Rodney og Marjan har bodd tre andre steder i Fyresdal på ni måneder. Nå som det er barn på vei har Rodney krevd at kommunen stiller med mer permanent bolig. Og det har den gjort.

Vil ikke ha bokmål

Andre rundt bordet har kjøpt hus, og en skal bygge hus. De diskuterer språk og lurer på hvorfor barna lærer nynorsk på skolen, mens de voksne lærer bokmål på voksenopplæringa. Var det ikke bedre om alle lærte nynorsk når de skal bo i Fyresdal? Slik har de tid til å møtes og diskutere en vanlig hverdag.

Ute skinner stjernene, og den største utfordringen er å komme seg uskadd over hålka og fram til bilen.