Samværsordningene fungerer bedre enn sitt rykte

– Vi fant at sakene der Norge ble dømt i EMD, ikke er representative for samværsordningene. Det er langt større variasjon i praktiseringen av samvær enn forventet, sier Elisabeth Backe-Hansen.

Hun er én av de fire forskerne bak rapporten «Samvær i praksis» fra NOVA/OsloMet der samværsordningene etter omsorgsovertakelser i perioden 2020–2022 er undersøkt. Det er første gang en slik studie er gjort i Norge. Bufdir har stått for finansieringen.

Alvorlig kritikk

Bakteppet er de mange sakene – 24 hittil – som var behandlet i EMD ved utgangen av 2022. I 16 av dem er Norge felt for å ha krenket foreldrenes rett til familieliv etter omsorgsovertakelsen. Det er altså vurderingene i etterkant, og ikke selve omsorgsovertakelsen, som i hovedsak er blitt kritisert.

EMD, og senere også norsk Høyesterett, har kritisert barnevernet for ikke å ha lagt godt nok til rette for gjenforening av barn og foreldre. Begrunnelsen er blant annet at det er satt for få samvær. Fire-seks samvær per år synes å ha blitt en «standard», uten at dette er godt begrunnet.

Omsorgsovertakelser skal som hovedregel være midlertidige og målet gjenforening. Derfor må samværet settes slik at «båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles», som Høyesterett uttrykker det.

Praksis er endret

Nå er det altså undersøkt om sakene fra EMD er representative for norsk praksis i samværssaker. Slik ser det ikke ut til å være. Bildet er mye mer nyansert.

Praksis fra fylkesnemnder og domstoler viser at det vanligste er samvær 8–12 ganger per år.

Omtrent det samme fant forskerne da de undersøkte 525 saker i barnevernstjenestene. Drøyt 40 prosent av barna hadde samvær 7–12 ganger per år.

Litt over 23 prosent hadde mindre enn fire samvær per år. Forskerne antar at andelen med så få samvær kan gå ned, blant annet som følge av at Høyesterett har hevet terskelen for når det er «spesielle og sterke grunner» til begrenset samvær, slik EMD krever.

Samtidig er en del barn tatt under omsorg på grunn av vold, overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Da kan omfattende samvær være uforenlig med barnets behov for trygghet og omsorg.

«Betydningen av å fastsette samværene konkret og individuelt ut fra det enkelte barnets behov, kan ikke understrekes nok», skriver forskerne.

– Gode relasjoner viktig

Forskerne advarer mot å se seg blind på antall samvær, og mener det er viktig å se på innholdet og hvordan barn og foreldre opplever samværene.

Signalene fra EMD er for øvrig innarbeidet i den nye barnevernsloven av 2021, med blant annet et eget kapittel om samvær. Her er det presisert at vedtak om samvær skal baseres på en konkret vurdering.

Forskerne ved OsloMet har undersøkt hva som kjennetegner gode samværsordninger, sett fra både barna, foreldrene og fosterforeldrenes ståsted. Her legges det stor vekt på betydningen av et godt samarbeid mellom de voksne – fosterforeldrene, barnevernstjenesten og de biologiske foreldrene, foruten involvering av barna selv.

– Der det er høyt konfliktnivå og foreldre som ikke har akseptert at de er fratatt omsorgen og ikke liker fosterforeldrene, er det vanskelig å få samværet til å fungere, sier Elisabeth Backe-Hansen.

Barn skal medvirke

Skal samværsordningene bli gode, er det avgjørende å få til gode relasjoner og være fleksible, understreker hun.

– Det gjelder å være konkret. I tillegg til hvor ofte, må partene diskutere hvordan samværene skal gjennomføres – hvor skal de være sammen, hvor lenge osv. Dette må løses i praksis. Hvis barnet sier nei til samvær og heller vil gå i bursdag eller på fotballkamp, må man finne en annen dag. Det er jo ikke spesielt at særlig større barn kan ha lyst til å gjøre andre ting og være sammen med venner, heller enn med foreldrene.

Det juridiske kravet er at bare barneverns- og helsenemnda (tidligere fylkesnemnda) kan gjøre begrensninger i samværene.

– Men hvis man har gode relasjoner og et godt samarbeid rundt barnet, dette også bidra til at barna får bestemme mer om hvordan samværene skal organiseres, mener Backe-Hansen.

Ressurkrevende oppfølging

Det er svært viktig at det settes av nok ressurser til arbeidet med samværsordninger, påpeker hun.

– Det er arbeidskrevende å få til samværsordninger som er gode over tid. Det krever tett oppfølging, og at man snakker godt med barna både før og etter samvær.

Fosterforeldrene synes de blir for lite involvert i utformingen av samværsplanene, ifølge rapporten. Dette til tross for at de har hovedansvaret for å forberede og bearbeide samvær barnet har med foreldrene.

– De klager på manglende rettigheter. De er redde for ikke å bli trodd og hørt når barnet reagerer negativt på samvær. En del tør ikke ta konflikter fordi de er redde for at barnet blir flyttet. De føler at de ikke blir respektert og tatt på alvor, sier Backe-Hansen.

Hun mener fosterforeldrene har for lite å si når det gjelder hva barna trenger i hverdagen.