Kommunene og lånegjelda

Torstein Myhre (Sp), Tromsø, tar i Nordlys forleden opp et viktig spørsmål som fortjener mer oppmerksomhet fra alle som steller med kommunal økonomi, det være seg oss kommunepolitikere, fylkesmann, departement og Storting. Norske kommuners lånegjeld er i kraft av sin formidable størrelse en faktor som virker direkte inn på vår hverdag på mange vis. Jeg skal holde meg til virkningen den har på den kommunale økonomien og dermed på tjenestetilbudet i kommunene.
Selv om vi i Storfjord ut fra statistikken ligger godt an, både i netto og brutto lånegjeld, er dette bare en sannhet når vi bruker fylkesgjennomsnitt og sammenlignbare kommuner som referanse.
Avdragssiden kan vi veie opp mot at dette er midler som er innlånt for å kunne foreta investeringer, og betyr bare en tidsmessig forskyvning av uttellingene. Det mest interessante er rentekostnadene, og vi kan i denne sammenheng stort sett interessere oss for bruttotallene, ut fra at renteinntektene våre ville vi hatt uansett. Våre rentekostnader kommer for 1996 opp i ca. 2,2 millioner kroner, innbetalinger for formidlingslån innregnet.
De pengene vi betaler ut til dekning av rentekostnader er uttellinger som direkte reduserer våre økonomiske rammer og som dermed begrenser vår evne til investeringer eller til driftstiltak. Selvsagt kan vi akkurat i dag glede oss over at det er ført en vellykket økonomisk politikk her i landet, med lavt rentenivå som en av de viktigste følgene. Men vi har opplevet andre tider, og frykten for et tre-firedoblet rentenivå ligger alltid på lur. Da vil rentekostnadene virkelig bli dominerende igjen, også for kommunene. Og vi har ikke den lille trøsten som ligger i skattereduksjon å regne med, slik private og bedrifter har. Hver krone ut i rente betyr som nevnt overfor en direkte reduksjon i vår økonomiske operasjonsramme.
Jeg synes derfor at tanken som Myhre la fram bør følges opp. Selvsagt er jeg enig med fylkesmann Heløe og ordfører Tøllefsen i at en direkte sanering vil være urettferdig overfor de (vi) som står best stillet. Men det finnes en rekke andre måter å nærme seg utfordringen fra Myhre på.
I kommunene er vi svært kjent med de statlige økonomiske «gulrøtter». Gjennom årene har vi fått tildelt stadig nye oppgaver, så og si alle som én ledsaget av en mer eller mindre attraktiv «gulrot».
Vi er også vel kjent med at «gulrota» forsvinner fort, og vi får vite at vi finner den igjen «i rammene». At akkurat det siste kan være vanskelig får vi heller ta på vår egen kappe, vi er vel ikke så flinke til å lete.
Hva om man fra statlig hold kom fram til en «gulrot» som skulle lokke oss til å redusere vår kommunale lånegjeld? Eksempelvis kan staten yte et forholdsmessig bidrag til kommuner som makter å foreta ekstra nedbetaling av sine lån, bidrag som selvsagt må brukes til direkte innbetaling på lån. Det kan følges opp med en forpliktende avtale mellom kommunen og departementet om hvilke rammer den aktuelle kommune skal ha til eventuelle nye låneopptak i påfølgende år. Slik kan en rekke ulike modeller utvikles, med målsetting om å bringe ned lånegjelda i kommunene.
At reduksjon i lånegjelda for kommunene vil ha gunstig virkning på så mange andre måter, skal ikke være nevnt ut over denne setningen. De eneste som kanskje ikke ser noen store fordeler i dette, må være de som lever av inflasjonsgevinster.
Dette er som det framgår overfor skrevet med «grov pennesplitt» og vel vitende om at det finnes detaljer og nyanser som ikke er nevnt. Men innlegget er først og fremst et ønske om å forsøke å videreføre en debatt som jeg synes er svært viktig, og som vi i Kommune-Norge ikke må gå unna.

Hva om man fra statlig hold kom fram til en «gulrot» som skulle lokke oss til å redusere vår kommunale lånegjeld?

Skrevet av: Hans Strandvoll

Flere artikler om

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.