Aldri har et tre lært meg noe

Det bygges flere leiligheter og færre eneboliger i Norge. Trenden er ikke bare at folk flytter fra periferi til sentrum, men at de flytter til sentrum av sentrum. De aller fleste byene har de siste tiårene etter at bilen ble allemannseie opplevd en flukt fra bykjernen. Før byutvidelsen i 1857 besto Oslo av 40.000 mennesker på et areal av knapt to kvadratkilometer. Det er omtrent samme befolkningstetthet som Manhattan har nå, og den gang fantes det ikke skyskrapere. Med engang bilen gjorde at mennesket fikk mulighet til å flytte bort fra andre mennesker og isolere seg i forstaden, gjorde de det. De flyktet unna støyen og smerten ved de mange sanseinntrykkene i bykjernen. Nå er trenden i ferd med å snu.

Den typiske livsfasen for mennesker i Norge har til nå vært at de lever i byen til de er 30, deretter får de barn og flytter til forstedene. Argumentene for en slik bevegelse er mange blant annet frisk luft, trygt oppvekstmiljø og mer hus for pengene. Hva er det så man taper ved å velge bort andre mennesker og la livet sitt utspille seg innenfor tårnhøye hekker i suburbia? Mennesket blir åndsforlatt og samfunnet går mer eller mindre i oppløsning, ville ateneren Sokrates ha svart. Hans uttalelse om aldri å ha lært noe av et tre er knyttet til hans måte å forstå menneskets erkjennelse på. Det er kun ved dialog, som tilfredsstiller visse formale krav, med et annet menneske, at du kan lære noe. Moralen er følgelig at trær vanskelig kan lære deg noe, siden de ikke snakker tilbake.

Bevegelsen fra periferi til sentrum er lett å skjønne, i et land det ikke skulle bodd mennesker. Ifølge en romantisk fransk filosof skal språket ha to opprinnelser. I sør, der maten hang i trærne og menneskene kunne slentre naken rundt kulpene og se etter mulige seksualpartnere, var de to første ordene som ble uttalt «elsk meg». I nord, derimot, der kulden gjorde det umulig å bevege seg utendørs og snøen skjulte alt liv, var de to første ordene «hjelp meg». Tilsvarende fant en skarpsindig tysk filosof ut at nord ble befolket ved at de tapende partene i sentraleuropeiske kriger ble drevet nordover. Holder denne tesen stikk, er det taperne av taperne av taperne som bor her til lands.

I Norge har det alltid vært skogens ro som har vært idealet, ikke storbyens larm. Fraværet av andre mennesker er en forutsetning for den sublime (natur) opplevelsen, ikke nærværet. Det er ensomheten ved det stille vann og ikke det sosiale fellesskapet som er etterstrebelsesverdig. Denne naturfetisjismen har gjennomsyret all byutvikling i Norge. Utbyggerne har i tråd med befolkningens ønsker preferert eneboliger som lokker med nærhet til gjøkens ko-ko, speilblankt vann eller utsikt til fjorden.

I Oslo, som liksom skal være en storby, sitter det fremdeles sentralt personer som på alvor mener at de aller fleste mennesker vil ha eneboliger med hage stor nok til at Lundteigen og hans likesinnede kan kaste med øks og pisse usjenert.

Nærings- og byutviklingsbyråd Grete Horntvedts visjon er at alle mennesker skal få egen villa. Den tidligere byrådslederen Michael Tetzschner skal også ha uttalt for mange år siden at man hadde større mulighet til å utvikle alkoholisme hvis man bodde for tett. Hvordan er det mulig å drive med byutvikling under et slikt klima?

For 1996 bodde jeg tre måneder i Roques, en liten landsby i Sør-Frankrike. Der klamret et tjuetall mennesker seg fast rundt et torg innenfor bymuren. Det rare var at alle som bodde i landsbyen så på seg selv som byborgere. En bonde som bodde innenfor bymuren var byborger. Hans kumpan som bodde tre meter utenfor, var fra landet. Den harde strukturen der to parallelle gater ledet inn mot torget, var utformet som enhver annen europeisk by, som også er sentrert rundt de offentlige plassene. Menneskene i landsbyen oppga sin ville frihet på landet og utsikt til fordel for gjensyn og samvær med andre mennesker.

I Norge er denne landsbytankegangen helt fraværende. Tar man Bergensbanen eller Trondhjemsbanen ser man fort at i dalene våre ligger alle eneboligene på rekke og rad for at beboerne skal slippe å se hverandre og få slikke mest mulig sol.

Resultatet av at menneskene isolerer seg i forstedene kan imidlertid være dramatiske for bysamfunnet. Lovløsheten oppstår. Bykjernen blir overlatt til mennesker med for store hormonoverskudd, og farene for negative konflikter blir store. De ulike fellesskapene blir invadert av frykt og går i oppløsning. Hvis ingen mennesker vil utsette seg for støy eller smerte, så vil vi få byrom av den type vi skimter i cyberpunkscenariene, der middelklassen har gjerdet seg inne i forstadsghettoer med egne vaktselskaper, videokameraer og helikoptre.

På samme måte som mellom trærne i skogen oppstår store rom av åndsforlatthet i storbyene, hvis ingen mennesker aksepterer støyen, både fysisk og psykisk, som storbylivet medfører. Utenfor storbykjernen dør mennesket, og uten en vital bykjerne dør også bysamfunnet. Storbylivet handler mye om heftighet, hastighet og kaos i positiv forstand. Det handler imidlertid like mye om et moralsk ansvar for hele byfellesskapet. Når nordmannen nå flytter fra eneboliger i periferien til leiligheter i bykjernene, er det å håpe at vi klarer å ta byen tilbake.

Skrevet av: Erling Fossen