Om samfunnslønn og dansegulv

Selv er jeg overbevist om at dersom velferdsstaten ikke skal visne hen, vil vi trenge å ta noen radikale grep for blant annet å bringe likhetsidealene i forgrunnen igjen.

Under vårens inntektsoppgjør er spørsmålet om avtalte tilleggspensjoner blitt aktualisert. Dette representerer et radikalt brudd med de prinsipper som ble lagt til grunn da vi innførte Folketrygden. Den var ment å skulle sikre inntekt og en anstendig levestandard for alle, men slik er det dessverre ikke blitt. Foruroligende mange faller igjennom i systemet, og et økende antall mennesker befinner seg på velferdsstatens nattside.

I 1999 foreslo jeg at vi burde innføre en samfunnslønn som alle norske borgere skulle ha krav på, uten noen form for prøving av for eksempel helse. Samfunnslønn må komme som en erstatning for en stor del av dagens trygdeordninger, studiefinansiering og støtte til næringer med svak lønnsevne. Hittil er det bare Venstre av de politiske partiene som har foreslått en ordning med samfunnslønn. Meg bekjent har det ikke engang vært drøftet i de andre partiene.

Den store innvendingen mot samfunnslønn har vært at den vil bidra til at mange trekker seg ut av arbeidslivet og lever et slaraffenliv. Holdningen til dette avhenger av hva slags menneskesyn man har. Jeg tror på mennesket som et sosialt og skapende vesen. Det betyr ikke at jeg er naiv; her som på alle områder av livet vil det finnes de som ønsker å snylte på fellesskapet. Mange snyter på skatten, og noen skaffer seg trygdeytelser de ikke har krav på. Men selv om det finnes kriminalitet i et samfunn, må vi ikke miste troen på at det store flertall ønsker å være lovlydige borgere.

Et avgjørende spørsmål er selvsagt hvilket nivå samfunnslønnen skal legges på. Satsene må være høye nok til at folk kan leve på en anstendig måte, men samtidig ikke høyere enn at det lønner seg å arbeide.

Innføring av samfunnslønn vil være et Columbi egg i forhold til de svakhetene trygdesystemet har. Samtidig vil den kunne svare på behovet for bedre finansiering for studenter i alle livsfaser. Det har lenge vært intensjonen at stipendene skal representere en stadig større del av studiefinansieringen, men fortsatt er det slik at svært mange må kalkulere med noen hundre tusen ekstra i gjeld når studiene er avsluttet. Dette har vært et av de viktigste argumentene for større lønnsforskjeller i Norge.

Normann Aanesland, som er professor i økonomi ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, har foreslått at en ordning med samfunnslønn også kan fange opp støtteordningene til landbruket.

Forslaget om samfunnslønn må ses i sammenheng med arbeidstid, ferie og pensjonsalder. Samfunnslønn vil gi muligheter for lengre friperioder, for eksempel sabbatsår, i løpet av et yrkesliv. I de siste tiårene av et yrkesliv er mange slitne og faller ut. Dette er en av de viktige grunnene til at reell pensjonsalder i Norge nå er under 60 år, mens formell pensjonsalder fortsatt er 67 år (eller 70, hvis man skal være formalistisk).

Vi vet for eksempel at seks av ti lærere slutter i yrket før de fyller 55 år. Det samme gjelder store grupper av helsepersonell. Mange bedrifter og andre virksomheter arbeider i dag systematisk for å få eldre arbeidstakere til å fortsette sin yrkesaktivitet lenger. I den sammenheng har for eksempel Kristiansand kommune foreslått innført en ordning med mulighet til et sabbatsår for eldre arbeidstakere. Den eneste delen av arbeidslivet der det finnes sabbatsordninger i dag, er ved høyskoler og universiteter. Det er i den forbindelse interessant å registrere at det er ganske uvanlig at lærere i høyere utdanning går av før 67 år.

En ordning med garantert minsteinntekt vil utløse engasjement og gi mange muligheten til å realisere sine interesser. Mange kan nok tenke seg å tjene litt mindre i en periode for å få mulighet til å studere sin slektshistorie, male eller tegne, drive sosialt eller humanitært arbeid eller ta seg av gamle foreldre eller syke barn.

Da jeg var ambassadør i Santiago, hadde jeg gleden av å være vert for et norsk ektepar i begynnelsen av sekstiårene. Barna var voksne og hadde stiftet familie. De to hadde bestemt seg for å ta et avbrekk, slik at de kunne virkeliggjøre en gammel drøm, å tråle Latin-Amerika. For å finansiere drømmen hadde de solgt det meste av sine eiendeler. Jeg fikk siden et brev fra dem der de fortalte at de hadde vendt tilbake til arbeidsliv og aktivt organisasjonsliv i Norge med fornyet livskraft. Med større fleksibilitet i forholdet mellom arbeid og fritid vil alle kunne leve et rikere liv.

Den legendariske svenske statsminister Tage Erlander hadde en visjon som han formulerte slik: Det er samfunnets oppgave å lage dansegulvet. Det er det enkelte menneske som avgjør om det vil danse. Samfunnslønn vil være Erlanders dansegulv.

Tegning: Sven Tveit

Skrevet av: Reiulf Steen