Hvit konvolutt i en grå sone
Hvem politikere har møter med, er et offentlig anliggende. Så hvorfor er det så vanskelig å få et åpent lobbyregister på storting, fylkesting og kommunestyre?
En person med gode kontakter i det politiske miljø har møter med lobbyister som gjerne vil ha en offentlig kontrakt. Informasjon blir utvekslet. Noen uker senere kommer saken opp til politisk behandling. Lobbyistenes oppdragsgivere er fornøyd; utfallet blir akkurat som bestilt. All kontakt med flertallet har foregått uten noen oppmerksomhet i offentligheten. Det er gjerne best slik.
Om dette var lobbyistenes plan, da den gamle SV-politikeren Stein Ørnhøi spiste middag på Statholdergaarden i Oslo og fikk overlevert et hemmelig notat han skulle gi videre til regjeringsapparatet, er umulig å bevise. Det som er sikkert, er at dette ikke er det eneste måltidet jagerflylobbyen har spandert på norske politikere i kampen om å vinne regjeringens gunst og sikre seg en kontrakt av enorme verdier.
Kampen om jagerflykontrakten er kanskje den største av et utall lobbykampanjer som hver dag rettes mot våre folkevalgte på alle nivåer. Naboen som vil gjøre naustet tre ganger større, Naturvernforbundet som vil verne en sjelden art eller PR-byrået som er innleid for å gjennomføre en nøye regissert kampanje mot eiendomsskatt: Alle er lobbyister.
Noen kanskje med en moralsk mer høyverdig agenda enn andre. Motivene ligger klart i dagen i noen tilfeller, men kan være vanskelige å tolke i andre saker.
Felles for disse kampanjene er at vi som velgere antar at de foregår på lovlig vis. Det er i et demokrati lov å prøve å påvirke politikerne - men bare inntil et visst punkt. Begynner du å gi eller tilby politikerne gaver, eller du lover andre aktører at akkurat din innflytelse kan være avgjørende for å snu et politisk flertall - da kan du raskt være over i det loven definerer som korrupsjon.
Balansegangen kan være hårfin. Men ingen med rent mel i posen bør ha noe behov for å være i nærheten av de juridiske grensene. Ingen med ærlige hensikter kan heller frykte at et møte med en politiker blir kjent for omverden.
Venstres stortingspolitiker Gunnar Kvassheim er en av de altfor få som tar denne problematikken på alvor. Tidligere i sommer var han igjen ute og lanserte forslag om et lobbyregister. Det er en meget god idé, som vil gi langt større innsyn i det enorme lobbypresset som våre folkevalgte blir utsatt for.
Venstres forslag er rettet mot lobbying overfor regjeringen, men det bør også overføres til fylkesting og kommunestyrer - og deres administrasjon. I fylkene tildeles samferdselskontrakter verdt mange hundre millioner kroner. Det bør være en elementær rett at alle kan slå opp og sjekke hvilken kontakt det har vært mellom selskapet som fikk kontrakten og fylkeskommunens politikere og ansatte.
På samme måte er det en selvfølge at offentligheten har krav på å vite om tilbyderne av pensjonsforsikring har invitert representanter på konferanse i Barcelona eller en informasjonslunsj eller tre.
Kritikerne hevder at slike registre skaper byråkrati, og at rapporteringen vil havne ut i det absurde. Det sier kanskje mer om hvor interesserte kritikerne er i åpenhet enn om de praktiske problemene ved å notere på datamaskinen hvem du hadde møte med i dag, hvor det var og hvem som betalte. Så lenge du ikke har noe å skjule, kan det vel ikke være så vanskelig?