Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Varme hender vil trenge varme hjerter

Vi trenger nye, varme hender i vår omsorgsproduksjon, men må ikke glemme å stille opp med våre varme hjerter, den dagen de selv har behov for omsorg.

I disse dager opplever Norge en mangel på arbeidskraft uten sidestykke i historien. Både offentlig og privat sektor sliter med å få besatt ledige stillinger. Vi står i kø for å få time på bilverkstedet, besøk av rørlegger eller time hos legen. Det er en enorm mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgsyrkene.

Ingen er i tvil hvordan dette problemet vil bli løst: Gjennom økt import av arbeidskraft eller med andre ord - innvandring.

Slik var situasjonen også på 1970-tallet, da vi fikk innvandring fra fjerntliggende land som Pakistan og Tyrkia. Vi trengte friske og opplagte arbeidere, og de kom og gikk rett inn i arbeidslivet rundt omkring i landet. De ble i sin tid kalt fremmedarbeidere, ønsket velkommen og klappet på skulderen.

Men dette varte bare til nedgangstiden som rammet hele Europa på 1980-tallet. Samtidig begynte de aller fleste fremmedarbeiderne å leve normale liv sammen med familiene sine. Deres behov for å snakke sitt eget språk, holde på egen kultur og utøve sin religion, gjorde dem til store syndebukker. Innvandrere ble et hett tema i norsk politikk.

Alle glemte innvandringens historie og årsak og menneskene oppe i dette. Flere valg ble avgjort til fordel for de partiene som mest høylytt kunne framstille innvandring som et problem og innvandrerne som parasitter med sugerør inn i norsk statskasse.

Det var ikke mange partier som tok fighten på vegne av innvandrerne, av frykt for miste kjernevelgere. Ingen sa høyt nok at disse menneskene i sin tid kom som resultat av det norske samfunns behov for arbeidskraft. De trengte riktignok arbeid, men Norge var sårt avhengig av deres arbeidskraft også.

Vi hadde glemt at disse arbeiderne var mennesker og ikke roboter. Derfor må vi ta lærdom av historien, når vi nå står foran et nytt behov for import av arbeidskraft. Vi må huske at det er forskjell på menneskelig arbeidskraft og roboter og maskiner. Mens roboter og maskiner står inne på bedriftene, så lever menneskene i samfunnet, som alle andre individer, uavhengig av bakgrunn og etnisitet. Derfor bør det ikke overraske noen om andre behov gjør seg gjeldende i nær framtid.

De som kommer, vil snakke et annet språk som de sikkert ønsker at deres barn også skal kunne. De vil ha behov for annerledes bedehus enn kirken, som vi er vant til. De vil ha noen høytider å feire som ikke faller sammen med våre tradisjonelle fridager. Derfor må vi være forberedt på å passe inn i kalenderen noen fridager som vil avvike fra dagens.

Hvilke rettigheter er vi villig til å gi de nyankomne, mot at de velger å komme hit og produsere velferd for oss? Møter vi dem på halvveien, eller er det slik at deres ønske om å komme til Norge er større enn vårt behov, slik at vi kan diktere våre krav?

Vi kan uansett ikke se bort fra de menneskelige behovene. Derfor mener jeg at samfunnet kommer til stå overfor helt andre utfordringer enn det som har vært tilfellet til nå.

Innvandringen på 1970-tallet var et behov som deretter ble stemplet som problem, for så å gå over i historien som grunnlaget for det flerkulturelle Norge.

Men det er ingen overdrivelse å si at mange av grunnleggere sitter rundt omkring i landet med en viss bitterhet. De er takknemlige for å ha fått lov til å komme til Norge og bli tatt vel imot. Men de føler at noe forsvant på veien. De var gode å ha inntil naturens lov innhentet dem. De klarte ikke å være evig unge. De kunne ikke unngå å bli sykemeldt. De kunne ikke slippe unna uføretrygd og alderspensjon. Dermed var de ikke en ressurs lenger, men en belastning for samfunnet, som mottakere av velferden.

Det er trist at det blir glemt at fremmedarbeiderne gikk rett inn i arbeidslivet i sitt nye hjemland som produsenter av velferd fra dag én. Jeg forsøker ikke å rette på fortiden, men peke mot fremtiden. Når vi igjen skal ta imotarbeidskraft fra utlandet, må vi huske at de som kommer kan ha behov for arbeid, men at deres arbeidsinnsats kommer oss til gode. Vi må være realistiske og innse at disse produsenter av velferd også en gang vil ha behov for noe av velferden fra fellesskapet.

Vi trenger i dag disse varme hender i vår velferdsproduksjon, men vi må ikke glemme å stille opp med våre varme hjerter, den dagen de selv har behov for omsorg.

Skrevet av: Khalid Mahmood