Å pisse i buksa er behagelig bare en kort stund

Nylig kunne NRK vise til tall fra Statistisk sentralbyrå som viser at over 70.000 personer mellom 20 og 30 år står utenfor skole, jobb eller trygdeytelser i Norge. Kjenn litt på det tallet. Det er mange skjebner.

Årsakene til utenforskapet er sammensatt og komplekse, men vi som jobber innen utdanning, kan ofte se tidlig hvem som har størst risiko for å falle utenfor. Allerede i barnehagen ser vi faresignalene, og i en ideell verden kunne man satt inn tiltak allerede da.

At så mange faller utenfor koster samfunnet milliarder av kroner hvert år, i tillegg til de menneskelige konsekvensene som følelse av utilstrekkelighet og generell liten tilhørighet til samfunnet.

En del av de unge som faller utenfor, har utfordringer som skoleverket ikke nødvendigvis kan rette opp i, men Bjørn Lien, sjef for Nav Innlandet, sier det, enkelt og greit: Nøkkelen til at folk ikke skal falle utenfor er utdanning. Han nevner blant annet fulle klasser som en utfordring. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Samtidig ser vi at det planlegges innsparinger i skole og barnehage i de fleste kommuner og fylkeskommuner fra høsten 2024 og årene fremover. Lærerstillinger skal kuttes, skoler skal legges ned eller forfaller, ekstraundervisning og støtte til de som trenger det skal fjernes, og mye, mye mer.

Hva er det egentlig vi driver med? Tror vi virkelig at kvaliteten i skole og barnehage blir bedre av dette? Nei, kvaliteten i opplæringen synker og flere barn og unge kommer til å falle utenfor.

Å redde kommunale budsjett ved å kutte i barnehage og skole blir som å pisse i buksa. Det er behagelig der og da, men det blir sabla kaldt på sikt. For samfunnet i sin helhet er det både økonomisk og rent menneskelig bedre å investere for fremtiden og ikke spare seg til fant.

Er det noe Norge kommer til å trenge i fremtiden, så er det kompetente folk i arbeid, men da må man tenke langsiktig og satse på de unge.

I mitt eget fylke, Buskerud, planlegges det derimot store kutt på de fleste videregående skole i tiden fremover, og det som trolig ryker først er lokale tiltak som kunne ført til høyere gjennomføringstall. I mai kommer PWC med en rapport der de skal beskrive hvordan Buskerud kan rette opp i en skadeskutt fylkeskommunal økonomi, og jeg frykter rapporten ikke blir hyggelig lesing.

Men det finnes håp. Jeg applauderer modige rektorer i Askøy og Øygarden som har startet «lederbrølet», og det store oppmøtet av rektorer og andre skoleledere på sist formannskapsmøte i Bærum viser at ansatte i Skole-Norge begynner å få nok.

Når skal dere politikere følge etter? Ansatte i skole og barnehage begynner nemlig å bli lei av å føle seg utilstrekkelige i jobben, og se at utdanning ikke prioriteres. Å gå hjem fra jobb dag etter dag og føle seg utilstrekkelig er ikke særlig motiverende.

Kjære politiker, fra regjering til kommune: Du har et stort ansvar når det kommer til finansiering av skole og barnehage. Dine vedtak og prioriteringer styrer ikke bare arbeidsvilkårene til de ansatte i utdanningssektoren, men de spiller direkte og indirekte inn på fremtiden til Norges viktigste ressurs; landets barn og unge. De fortjener bedre, men de trenger mer penger, og de trenger det nå.