Alle har rett på innsyn

Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) har fått 30 ulike innspill fra offentlige ansatte som opplever innsynshenvendelser som en tidstyv.

I arbeidsrapporten som i midten av april ble oversendt Kommunaldepartementet, kan man blant annet lese følgende beskrivelser av hvordan virkeligheten oppleves av det offentlige:

• Arbeid med innsynssaker, mye arbeid med det, oppleves ikke som en del av embetsoppdraget.

• Behandling av innsynsbegjæringer er tidkrevende og kan oppleves som uhensiktsmessig i de tilfellene der innsynsbegjæringen ikke er avgrenset til en enkelt sak eller et dokument.

• Vi har merket en økende forespørsel om innsyn hvor mottaker er ukjent (anonym). For eksempel har vi fått innsynskrav per e-mail fra «Negerpus», et krav vi har måttet behandle på like grundig og seriøs måte som alle andre.

• Offentlighetsloven er utformet slik at innsynsbegjæringene i saker øker, både i antall og omfang, mens motivet for innsynsbegjæringene ikke alltid virker seriøse.

• Kort svarfrist fører til at innsynsbegjæringer oppleves som en tidstyv.

• Upresise innsynsbegjæringer fører lett til upresise svar og gjentatte runder for å komme fram til hva vedkommende vil ha informasjon om.

Kunnskapsmangel og dårlige holdninger

Det er isolert sett mulig å forstå at offentlig ansatte opplever at håndtering av innsynskrav går ut over andre og viktigere oppgaver.

Det er først dersom vi lar offentlige ansattes opplevde hverdagsproblemer styre hvordan demokratiet fungerer, at vi har et problem.

Uten å vite det selv, røper nemlig de ansatte som beskriver innsynsrettighetene tre ting:

1) De mangler grunnleggende kunnskaper om lovverket de er satt til å forvalte. Offentlighetsloven stiller klare krav til avgrensing av innsynskravet. Innsynskrav som ikke inneholder en tilstrekkelig presis beskrivelse og avgrensing, kan avvises.

Det høres kanskje grusomt ut at innbyggerne skal kunne «plage» det offentlige med upresise innsynskrav, men påstanden mangler altså rot i virkeligheten.

2) De er del av en kultur fullstendig blottet for forståelse om hvem de jobber for. Det er bare ved hjelp av innsyn journalister og innbyggere kan stille kritiske spørsmål ved maktutøvelse og offentlig pengebruk. Det hører ingensteds hjemme at offentlig ansatte skal vurdere og karakterisere om innsynet er «hensiktsmessig», «seriøst» eller godt nok «begrunnet».

Hvis byråkratiet ikke opplever behandling av innsynskrav som en del av embetsoppdraget, bør statsministeren snarest rykke ut og foredra om hvem offentlig forvaltning er til for.

3) De er satt til å forvalte et regelverk med til dels manglende ressurser. Som flere påpeker, stiller offentlighetsloven strenge krav til rask saksbehandling. Med rette, vil enkelte hevde. Det er liten vits i å innvilges innsyn i en kritisk rapport, dersom saken ble behandlet uken før innsynet ble gitt. Dersom Stortingets intensjoner på dette området skal innfris, må det selvsagt følge med tilstrekkelig midler.

Navnet skjemmer ingen

Ved å hevde at innsyn er en tidstyv, er veien kort til å hevde at innsyn er for dyrt, og at innsynsrettighetene bør begrenses.

Å begrense demokratiske rettigheter fordi demokrati er for dyrt, er like intelligent som å foreslå å helle barnet ut med badevannet.

Innsynsrettighetene er en av bærebjelkene for demokratiet. Uten innsyn mangler innbyggere og journalister et faktisk grunnlag for å delta i et deltakende demokrati. Les offentlighetslovens formålsparagraf, om du skulle være i tvil.

Derfor må hvem helst kunne kreve innsyn, uten at myndighetene etterspør noen begrunnelse. Å kreve identifikasjon av den som ønsker innsyn eller å loggføre innsynskrav hører kanskje hjemme i Nord-Korea, men ikke i Norge.

At «Negerpus» kan framtvinge ressursbruk i det offentlige, provoserer kanskje, men det er faktisk nødvendig og legitimt i et moderne demokrati.