Debatt

Hensynet til det lokale selvstyret har ingen relevans i vurderingen av om lovens vilkår for dispensasjon, for eksempel til bygging i strandsonen, er oppfylt, ifølge Fredrik Holth og Nikolai Winge.
Hensynet til det lokale selvstyret har ingen relevans i vurderingen av om lovens vilkår for dispensasjon, for eksempel til bygging i strandsonen, er oppfylt, ifølge Fredrik Holth og Nikolai Winge.

Alvorlige feil om dispensasjoner

Stortinget har ikke gitt lokalpolitikerne vide fullmakter til å utøve politikk ved behandling av dispensasjonssøknader. Tvert imot.

Publisert Sist oppdatert

Ordfører Adrian Wilhelm Kjølø Tollefsen i Øvre Eiker skriver 19. juni 2024 et forsvar for lokalpolitiske dispensasjoner.

Innlegget er en replikk til president Sverre Bromander i Juristforbundets kronikk om lokalpolitikernes manglende forståelse av jussen i dispensasjonssaker.

Kommunen står ikke fritt til å velge om norsk lov skal følges eller ikke.

Ordføreren klarer, på en overbevisende måte, å bekrefte viktigheten av det innlegget han prøver å «sette på plass».

Tollefsen tar sats innledningsvis, med en henvisning til plan- og bygningsloven § 19–2 første ledd, som slår fast at kommunene «kan» gi dispensasjon. Han unnlater imidlertid å nevne § 19–2 andre ledd, som oppstiller rettslige vilkår for når kommunene er gitt denne myndigheten.

Med dette kommer Tollefsen skjevt ut fra hoppkanten. Resultatet blir følgefeil på følgefeil. Tollefsen plasserer diskusjonen i et rettslig landskap Stortinget forlot i 2008. Sånn sett får påtalejuristen Bromander «bevis» for hvor dårlig det står til med kunnskapen om lovgivningen blant enkelte av våre lokalpolitikere.

Stortinget har vært tydelig på at arealbruken skal styres gjennom planer, ikke gjennom enkeltvise dispensasjoner. Kommunene har derfor fått vide fullmakter til å utøve lokalpolitikk gjennom å vedta arealplaner.

Stortinget har derimot ikke gitt lokalpolitikerne vide fullmakter til å utøve politikk ved behandling av dispensasjonssøknader. Tvert imot. Hensynet til det lokale selvstyret har ingen relevans i vurderingen av om lovens vilkår for dispensasjon er oppfylt.

Gjennom kun å vise til plan- og bygningsloven § 19–2 første ledd hopper ordføreren over det sentrale poenget. Fullmakten kommunene har fått til å gi dispensasjon i første ledd, er betinget av at begge de strenge vilkårene i § 19–2 andre ledd er oppfylt. Lovgiver er svært tydelig på at denne vurderingen beror på juss, ikke politikk.

Kommunene skal med andre ord først og fremst opptre som rettsanvendere, ikke lokalpolitiske ombudsmenn, i dispensasjonssaker. Den rettslige forankringen Tollefsen etterlyser, finner vi i klartekst i plan- og bygningslovens forarbeider, i rettspraksis og i flere uttalelser fra Sivilombudet.

Ordfører Tollefsen skriver i sin innledning at dispensasjoner er en faktisk anerkjennelse av at lov- og planverk er dynamisk. Dette blir feil. Kommunen står ikke fritt til å velge om norsk lov skal følges eller ikke. Det samme gjelder arealplanene de selv har vedtatt. Hadde dette vært tilfelle, ville det vært mer naturlig å snakke om undergraving av demokratiet.

Tollefsen skriver videre at det er anerkjent at lokale forhold og behov kan endre seg, og at individuelle forhold, som overliggende planverk ikke tar tilstrekkelig hensyn til, best vurderes av lokale myndigheter.

Det er korrekt at dette er anerkjent. Dette kommer til uttrykk i Stortingets lovgivning, men da som en forutsetning om at kommunene vedtar arealplaner eller gjør planendringer. Stortinget senket terskelen for kommunene til å gjøre planendringer gjennom såkalt «forenklet prosess» i 2017. Dette ble gjort nettopp for å imøtekomme kommunenes behov for å kunne tilpasse seg samfunnsmessige endringer og individuelle forhold.

Stortinget understreket samtidig at terskelen for å innvilge dispensasjoner skulle forbli høy.

Det kan synes som om Tollefsen mener at det å innvilge dispensasjoner er kjernen i lokaldemokratiet. I sin iver etter å sikre lokalpolitikerne mer makt i enkeltsaker, taper han av syne de hensynene som ligger bak Stortingets lovgivning. Stortinget legger nemlig til grunn at det er arealplaner som sikrer bred medvirkning, god utredning, forutsigbarhet og forankring i kommunestyret.

Den rettslige realiteten er at hensynet til det kommunale selvstyret ikke har noen relevans i vurderingen av om de rettslige vilkårene for å innvilge dispensasjon er oppfylt eller ikke.

Det Tollefsen egentlig gjør, uten at han kanskje er klar over det selv, er å argumentere mot loven. Det må han gjerne gjøre som politiker, men som ordfører må han først og fremst påse at dagens lov forstås og håndheves på den måten Stortinget har bestemt. Det er likebehandling og rettssikkerhet som er i spill i Tollefsens innlegg.

Tollefsens argumentasjon er ikke unik. Den føyer seg inn i et mønster hvor lokalpolitikere ikke forstår, eller vil forstå, skillet mellom juss og politikk.

Det ville ikke overraske oss om administrasjonen i Øvre Eiker kan opplyse Tollefsen om dette skillet. I så fall får Bromander inn nok et poeng; lokalpolitikerne er helt avhengige av administrasjonen for å kunne treffe korrekte avgjørelser.

Powered by Labrador CMS