Anbudsplikt på pensjon er ikke hensiktsmessig

Kommunal Rapport (KR) hadde i nr. 8 en interessant artikkel om DNB og Storebrands planer om comeback i markedet for kommunal tjenestepensjon fra 2020.

DNB opplyser at deres inntreden er betinget av anbudsplikt. Livselskapet har kun planer om å tilby påslagspensjon.

Storebrand uttaler at anbudsplikt vil være et viktig premiss for deres satsing. Storebrand vil tilby begge ordninger.

KS ved områdedirektør Helge Eide er sitert slik:

«Så lenge de ansattes rettigheter ivaretas fullt ut i henhold til tariffavtaler, er konkurranse alltid velkomment. Så er KS naturlig nok skeptisk til bruk av tvang som virkemiddel. Det er betydelige transaksjonskostnader knyttet til slike prosesser. Derfor er det ugunstig å tvinge kommunene til jevnlige anbudsrunder».

Etter min oppfatning treffer Eide godt med denne uttalelsen.

KS slo allerede i B-rundskriv nr. 9/2005 fast at noen plikt til å si opp løpende kontrakter og gjennomføre anbud ikke kunne utledes av regelverket. KS anbefalte at det er tilstrekkelig at kommunene «med jevne mellomrom» foretar undersøkelser i markedet. Dette følger av det grunnleggende kravet til å opptre forretningsmessig.

Anskaffelse av kommunal tjenestepensjon er komplekst. Jeg viser til Pensjonskontorets «Pensjonsveileder 2018» på www.pensjonskontoret.no. Det vil innebære beslag av betydelige ressurser i administrasjonen, politisk ledelse og kostnader til eksterne rådgivere.

Et særtrekk ved markedet for kommunal tjenestepensjon er at produktet er detaljregulert i Hovedtariffavtalen. Det leverandørene reelt sett kan konkurrere på, er kapitalforvaltning, administrasjonskostnader og rådgivning/service til arbeidsgiver og ansatte/pensjonister.

Et annet vesentlig forhold er det såkalte «utjevningsprinsippet» som gjelder for kommunal tjenestepensjon. Det innebærer at forsikringspremien skal være nøytral og utjevnes i forhold til alder og kjønn. Dette prinsippet har et sosialpolitisk formål som det er bred enighet om.

Utjevningsprinsippet innebærer at det er tilstrekkelig at en eller noen ganske få kommuner går på anbud med jevne mellomrom. Den premien som tilbys av leverandørene må de – som følge av utjevningsprinsippet – tilby også andre kommuner, fylkeskommuner eller virksomheter i samme forsikringskollektiv.

I den perioden DNB og Storebrand opererte i markedet for kommunal tjenestepensjon, var det typisk gjennomsnittlig om lag ti kommuner som årlig var ute på anbud. Ifølge Konkurransetilsynets undersøkelser, gjengitt i skriftserie 2/2010, ble det i perioden 2005–2009 gjennomført 49 anbudskonkurranser. I 22 av tilfellene resulterte dette i leverandørbytte.

Det er klart uttalt i Pensjonsavtalen av 3. mars 2018 at: «Den nye løsningen innebærer at det fortsatt skal være et enhetlig pensjonssystem i offentlig sektor, med livsvarig pensjon og like regler for kvinner og menn.»

Det vil være opp til tariffpartene å ta stilling til om en leverandør kun kan tilby påslagspensjon. Dette blir formentlig tema i tariffrevisjonen denne våren.

Forskrift om offentlige anskaffelser kapittel 28 regulerer hvilke situasjoner i løpende kontrakter som foranlediger ny anbudskonkurranse. Et springende punkt er om endringene i 2020 er «vesentlige endringer».

Et tungtveiende moment er om behovet for endring skyldes eksterne forhold som partene ikke har innflytelse på, som lovpålagte endringer som partene er forpliktet til å etterfølge. At endringen er begrunnet i slike eksterne forhold kan trekke i retning av at endringen ikke er vesentlig.

Det er flere måter DNB og Storebrand kan få avklart spørsmålet om anbudsplikt på. Forenklet sagt kan man klage en kommune inn for Kofa og hevde brudd på anskaffelsesregelverket eller gå til domstolene, og på den måten få avklart om det fra 2020 foreligger en vesentlig endring etter forskrift om offentlige anskaffelser. Det vil kunne ta tid.

I KRs artikkel er det opplyst at «de private selskapene har bedt om at myndighetene presiserer at kommunene etter anskaffelsesregelverket er forpliktet til å anbudsutsette pensjonsordningene».

Det er det neppe noen god grunn til det for verken Konkurransetilsynet eller fagdepartementet for regelverket for offentlige anskaffelser. Hovedårsaken til den påståtte «markedssvikten» er særegenheter ved selve produktet offentlig tjenestepensjon – herunder «utjevningsprinsippet».

Produktkravene er som nevnt regulert i Hovedtariffavtalen. Her har tariffpartene full autonomi. Etter konkurranseloven § 3 gjelder ikke loven for «arbeids- og ansettelsesvilkår». Det samme følger av EØS-retten, jf. for eksempel Arbeidsrettens dom av 8. oktober 2002 (KLP-saken).Tariffavtalen er altså unntatt fra blant annet forbudet mot konkurransebegrensende avtaler i konkurranseloven.

En anbudsplikt vil tvert imot lede til at kommunene må bruke ressurser på en måte som neppe bidrar til samfunnsmessig effektivitet. I § 1 i lov om offentlige anskaffelser er lovens formål særlig å «sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling».

Det er ikke opplagt at flere kommuner ser seg tjent med å bytte leverandør oftere. Pensjon er langsiktig sparing. Så langt jeg forstår, er det også et viktig poeng for Helge Eide når han viser til at «det er betydelige transaksjonskostnader knyttet til slike prosesser». Tariffpartene synes på dette punkt å være enige.

Under disse omstendigheter er det vanskelig å tenke seg at en konkurransefaglig analyse av markedet for kommunal tjenestepensjon vil kunne begrunne noen regelendring eller presisering i den retning DNB og Storebrand ønsker seg.