Barnetrygden ut av sosialhjelpsberegningen – hva vil det koste?

Spørsmålet om hvorvidt barnetrygden skal inngå i inntektsgrunnlaget når den økonomiske sosialhjelpen skal beregnes, har vært tema både nasjonalt og i mange kommuner. Fortsatt har to av tre kommuner opprettholdt ordningen med å likestille barnetrygden med alle andre inntekter som barnefamilien mottar.

En bekymring blant mange kommuner er at det å utelate barnetrygden fra inntektsgrunnlaget vil medføre betydelige økninger i sosialhjelpsutbetalingene.

Hvilken eventuell merutgift man kommer fram i den enkelte kommunen til, vil avhenge av svaret på følgende spørsmål:

1) Blir de stønadsmottakerne vi allerede har i dag dyrere?

Det vil være relativt enkelt å beregne hvor stor den samlede reduksjonen i inntektsgrunnlaget praksisendringen vil medføre. Kommunen vet hvor mange barn det er i de familiene som har mottatt sosialhjelp, hvilke beløp barnetrygden utgjør og hvor mange måneder barnefamiliene mottar sosialhjelp per år.

Hvorvidt reduksjonen i inntektsgrunnlaget vil føre til en tilsvarende økning i sosialhjelpsutbetalingen, avhenger av om behovet for å søke krisehjelp og annen akuttbistand reduseres. En økning av grunnytelsen vil kunne medføre at behovet for å yte tilleggsytelser til klær, fritidsaktiviteter og andre utgifter knyttet til barna vil bli mindre.

Hvis kontorene legger om praksisen for tildeling av slike ytelser med henvisning til at grunnytelsen er økt, behøver ikke kostnadene å bli større. Man kan til og med spare både penger og personell ved at det blir færre søknader som skal behandles.

2) Får vi flere stønadsmottakere, og hvor mye sosialhjelp vil disse ev. har krav på?

En endring av inntektsberegningen vil føre til at en større andel av barnefamiliene i kommunen havner «under norm», og derigjennom kvalifisere for sosialhjelp.

Hvor stor denne økningen vil bli, avhenger av hvor mange familier som er i «grenselandet» mellom ny og gammel praksis.

Kostra-tallene for 2020 viser at 5,9 prosent av alle landets barn inngikk i en husstand som mottok sosialhjelp. Hvis grensen for å være kvalifisert til sosialhjelp flytter seg litt nærmere gjennomsnittsinntekten i husholdningene, vil et betydelig antall husholdninger komme innenfor ordningen. En økning i andelen til 8 prosent vil innebære om lag 23.000 flere barn i 11.000 flere husholdninger.

Eventuelle nye mottakere av sosialhjelp som får rett på sosialhjelp, utelukkende på grunn av endringer i praksis for inntektsberegning av barnetrygden, vil jevnt over ha langt lavere behov for sosialhjelp enn de som allerede er i ordningen. De ekstra stønadsmottakerne vil i hovedsak være hushold med en annen hovedinntekt enn sosialhjelp.

Merutgiftene per ny mottaker vil i utgangspunktet begrense seg til maksimalt det beløpet som barnetrygden utgjør.

Samtidig er det en mulighet for at en familie som i utgangspunktet er ansett å være omfattet av sosialhjelpsordning, også i større grad bli innvilget stønad til tilleggsformål eller ekstra stønad som i utgangspunktet skulle vært dekket av livsoppholdsstønaden.

3) Blir stønadsperiodene lenger når ytelsen øker?

Arbeidslinjen og hele velferdssystemet bygger på en grunnleggende og relativt tverrpolitisk oppfatning av at høye ytelser bidrar til lengre stønadsavhengighet. Denne tilnærmingen bør også legges til grunn når mulige konsekvenser av endringen skal beregnes.

I noen tilfeller, særlig i familier med flere barn, er det allerede svært krevende å klare å skaffe egne inntekter som overstiger det samlede ytelsesnivået. Det er i disse familiene at omleggingen av praksis vil gi de største utslagene.

Det er vel grunn til å anta at en ytterligere økning i dette nivået vil kunne bidra til at målsettingen om å bli selvforsørget gjennom eget arbeid virker mindre attraktivt og realistisk.

Også i de tilfeller der foreldren(e) lykkes med å ta ut sitt fulle inntektspotensial i arbeidsmarkedet, vil en lavere terskel for å ha rett på supplerende sosialhjelp føre til at flere husholdninger vil ha mer eller mindre varig og stabilt behov for løpende stønad.

Jeg har forsøkt å illustrere hvor krevende det er å fastslå de samlede økonomiske effektene av å utelate barnetrygden fra sosialhjelpsberegningen. Det som synes nokså klart er at det ikke er noen påregnelige effekter av endringen som bidrar til reduserte utgifter.

Hver enkelt kommune må ta utgangspunkt i sitt eget utgiftsnivå og spesielt situasjonen for barnefamilier med sosialhjelp. Ut fra den aktuelle situasjonen må man forsøke å beregne den forventede effekten under hvert enkelt spørsmål.