Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Barnevern i et kulturelt perspektiv

Det er viktig å finne ut hvorfor foreldre ender opp med å slå sine barn, selv om vold mot barn er skadelig uansett årsak.

Det kan hende at en minoritetsforelder utøver vold mot sitt barn av helt andre grunner enn kulturell bakgrunn.

Barnevernssaker med minoritetsfamilier er blitt mye omtalt i mediene de siste årene, og vi hører stadig om barneverntjenestens mangelfulle kulturkompetanse.

Etter hva jeg har erfart, handler dette i større grad om vansker med kommunikasjonen partene imellom og kartlegging av opplysninger i den konkrete sak.

Når det dreier seg om minoritetsfamilier, forsterkes disse vanskene. Både kommunikasjonen og informasjonsinnhentingen blir fort mer krevende når det gjelder familier med en annen kulturell bakgrunn. Dette er foreldre med andre sosiale og kulturelle referanser og lite kjennskap til velferds- og barnevernsinstituttet her. Dersom barnevernsarbeiderne ikke klarer å etablere en god kommunikasjon med familien, risikerer de at viktig informasjon ikke kommer fram. Det går ut over grunnlaget for deres barnevernfaglige vurderinger.

Ta eksemplet med vold i nære relasjoner. Det sentrale her vil være å kartlegge foreldrenes bakgrunn og hvordan de fungerer som omsorgsgivere, hvilken situasjon de er i helsemessig, sosialt og økonomisk, og ikke minst hvordan barnet fungerer og hvilke omsorgsbehov det har.

Barneverntjenesten foretar normalt en kartlegging av familien, uansett type familie og bakgrunn. Dernest skal tjenesten kunne vurdere nærmere hvordan eller hvorvidt voldsbruken kan avhjelpes gjennom hjelpetiltak. En slik kartlegging er derfor av stor betydning.

Foreldrenes kulturelle bakgrunn kan, på linje med deres helsesituasjon og sosioøkonomiske bakgrunn, ha betydning ved kartleggingen av voldsbruk. Dette har ikke noe med kulturelle rettigheter eller respekten for ulike kulturer og oppdragermønstre å gjøre. Det handler rett og slett om hvordan vi skal forstå foreldre med en annen kulturell bakgrunn, og hvilke særlige krav til kommunikasjon dette reiser.

Jeg har erfart tilfeller der volden som minoritetsbarn er blitt utsatt for av sine foreldre, raskt er blitt definert som vold som er akseptert i foreldrenes hjemland, uten nærmere undersøkelser av familien. I etterkant har det vist seg at familien har levd under vanskelige levekår, på fattigdomsgrensen og med psykiske belastninger. Dette har ingenting med kultur å gjøre, men med helsemessige og sosioøkonomiske faktorer som forsking for lengst har konstatert at kan medføre stress, som igjen kan lede til vold.

Så kan man spørre seg hvorfor det er så viktig å finne ut dette. Vold mot barn er jo skadelig uansett årsak.

Svaret er enkelt og viktig: Mulighetene for å avhjelpe voldsbruk i nære relasjoner avhenger i stor grad av hva som førte til voldsbruken. Er det snakk om en kontrollert form for voldsbruk, vold i oppdragelsesøyemed, ukontrollert voldsbruk som følge av psykiske vansker eller som følge eksterne stressfaktor som fattigdom og arbeidsledighet? Prognosene og hjelpetiltakene avhenger av hva som har ledet til voldsbruken.

Vi får ofte høre at enkelte barnevernsarbeidere mangler kulturkunnskap, at de definerer kulturelle trekk som omsorgssvikt, og at de benytter en norsk oppdragerstandard i sin forståelse av minoritetsfamiliers oppdragermønstre.

Den største utfordringen er imidlertid ikke om barnevernsarbeiderne tar utgangspunkt i barneoppdragelsen med norske briller eller ikke, men om de kartlegger familien på en måte der deres kulturelle bakgrunn blir godt nok ivaretatt. Det kan jo hende at en minoritetsforelder utøver vold mot sitt barn av helt andre grunner enn kulturell bakgrunn. Det kan skyldes psykiske problemer, fattigdom, sosiale vansker, tilpasningsvansker m.m.

For å finne ut av dette, må altså barnevernsarbeideren som et ledd i sin helhetlige undersøkelse se nærmere på kulturbakgrunnen til forelderen for å forstå hvilken bagasje denne har med seg. Her vil det være særlig viktig å legge til rette for en egnet og tilpasset kommunikasjonsform; benytte tolk, passe på at forelderen konsekvent blir spurt om vedkommende forsto hva som ble sagt, og be denne gjenfortelle for å sikre at meldingen ble forstått riktig. Og ikke minst: Vise interesse for forelderens bakgrunn og på den måten bygge tillit og respekt og skaffe kunnskap om familiens bakgrunn i et kulturelt perspektiv.

Og barna, de må ses, lyttes til og forstås. Deres kulturelle bakgrunn skal så langt det lar seg gjøre ivaretas og respekteres. Det er ingen nødvendig motstrid mellom barns kulturelle rettigheter og øvrige rettigheter de har.

Disse barna trenger at voksne i større grad forstår deres kulturelle bakgrunn og bestreber seg på å ivareta den. Disse rettighetene skal ikke automatisk settes til side av hensyn til retten til beskyttelse og omsorg. Her trengs det en større satsing på å forstå betydningen av barns kulturelle rettigheter i lys av deres identitetsutvikling og tilhørighet.