Barns rettigheter i Nav må styrkes

Kommunen skal gi barnefamilier god og riktig hjelp på tvers av tjenester som skole, helse, barnevern og Nav. Dette er essensen av barnevernsreformen som trådte i kraft i fjor sommer. Gjennom tidlig innsats skal kommunen legge til rette for at barn får en god oppvekst, fremfor å måtte reparere med dyre barnevernstiltak senere.

Nav har gjennom sitt samfunnsoppdrag en viktig rolle i å sørge for at dette lykkes. For barnefamilier kan døren inn til Nav-kontoret bli en portåpner til andre hjelpetjenester. Men da må Nav skaffe seg oversikt over barnas og foreldrenes faktiske behov. Derfor er det så viktig at barneperspektivet i Nav nå gis et etterlengtet løft.

Helsetilsynet og Riksrevisjonen har tidligere ropt varsku om at Nav-kontorene ikke kartlegger barns behov godt nok når barnefamilier søker om sosialhjelp. I 2012 ble det påvist saksbehandlingsfeil i ni av ti kommuner det ble ført tilsyn med.

Ti år etter er vi like langt.

I tilsynet som pågår nå, er det foreløpig avdekket lovbrudd i 31 av 35 kommuner. Fra Harstad i nord til Lindesnes i sør svikter Nav-kontorene i sin kartlegging og vurdering av barns behov og livssituasjon. Dette skjer samtidig som andelen sosialhjelpsmottakere øker.

For meg er det et paradoks at Nav, som bærebjelken i velferdsstaten, ikke klarer å identifisere barns behov godt nok. Barn har en grunnlovsfestet rett til økonomisk og sosial trygghet. Loven sier dessuten at ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Nav må, som resten av forvaltningen, følge disse reglene.

Når en familie kommer i den prekære situasjonen at de må be om sosialhjelp, må Nav identifisere hvilke behov barna har. Mange Nav-ansatte gjør en iherdig innsats for å gjøre dette i dag. Men det er store variasjoner fra kontor til kontor i hvor grundige vurderingene er.

Nav er i posisjon til å gå bredt ut og undersøke hvilke utfordringer lavinntekt fører til for hver enkelt barnefamilie. Men Nav-ansatte melder at de mangler veiledning om hvordan de skal gjøre en systematisk kartlegging og vurdere hva som er til det beste for barna.

Hvis barnas faktiske behov ikke kommer tydelig nok fram, risikerer vi ikke bare at barna får behov for mer omfattende hjelp senere, men også at Navs tiltak blir mindre treffsikre, og at foreldrenes tid som sosialhjelpsmottakere forlenges.

Staten har valgt å delegere sentrale velferdsoppgaver til kommunene. Da må staten også være seg sitt ansvar bevisst og iverksette nødvendige tiltak for å sørge for at barns rettigheter blir oppfylt.

Barneombudet har foreslått at Arbeids- og velferdsdirektoratet lager en veileder om hvordan Nav skal ivareta barneperspektivet i sin saksbehandling. Derfor er det veldig positivt at de nå er i prosess med å utarbeide dette.

Mens vi venter på veilederen, håper jeg at Nav-ansatte i alle kommuner vil spørre foreldrene om hvordan livet til barna deres er, deres behov og livssituasjon, og hva barna selv mener de trenger. Det vil ta mer tid, men tidlig innsats og samarbeid på tvers er ikke gjort i en håndvending. Det er uansett billigere og mer effektiv bruk av ressurser enn at fattigdom går i arv.