Bør kommunedirektøren ha taleforbud i samfunnsdebatten?

Mange kommunedirektører vil sikkert oppleve bestillingen om å holde kjeft som en lettelse, men at den gir et mer levende lokaldemokrati eller mer innovasjon, tviler jeg på.

Nylig holdt jeg en innledning på en konferanse i regi av Norsk Rådmannsforum. Mitt tema var under overskriften En stemme i samfunnsdebatten?, der ulike innledere var hentet inn for å diskutere grensene for faglig uavhengighet og balansen i møtet mellom politikk og byråkrati.

I motsetning til Krossli, som vil ha den usynlige og ansiktsløse byråkraten, argumenterte jeg for at flere byråkrater, inkludert kommunedirektørene, kan delta mer i samfunnsdebatten. Men at det går noen klare grenser, og at dette, som så mye annet i denne rollen, handler om «musikalitet», balanse og politisk kontekst.

Utgangspunktet for at tematikken ble belyst, var et lignende arrangement som Norsk Rådmannsforum holdt i januar, der kommunedirektørene ga ti anbefalinger til kommunalministeren hvor budskapet var at det kreves tydeligere statlig styring for å lykkes med å skape en mer bærekraftig kommunestruktur.

Dette falt blant andre avisa Nationen tungt for brystet, som mente at anbefalingene var en utidig innblanding i politikken, et elementært brudd på alle spilleregler og et utslag av forblending over kommunelovens nye rådmannstittel: Kommunedirektør.

Det hele retorisk godt dandert under overskriften: «Rådmenn på hjemme-alene-fest med statsråd Mæland». Krossli hadde en lignende kritisk kommentar i Kommunal Rapport.

Jeg deler ikke den oppfatningen. I januar 2019 skrev jeg en kronikk, publisert i Kommunal Rapport, der jeg hevdet at Norge er overadministrert.

Her pekte jeg på at paradoksalt nok kan kommunereformen med færre kommuner og større fylkeskommuner føre til mer administrasjon. Forskjellene mellom kommunene vil øke, samtidig som generalistkommunen vil bestå. De minste kommunene blir enda mer avhengig av staten, mens de største blir mer autonome.

Etter min vurdering er det åpenbart slik at vi må velge mellom generalistkommuneprinsippet eller en kommunestruktur med så store forskjeller som vi har i Norge i dag. Dette er en vurdering som både er faglig, men også politisk og kontroversiell, og dermed rammes av Krosslis «taleforbud».

Kommunal Rapports kommentator har en enkel oppskrift på hvordan kommunedirektøren bør rykke tilbake i den kroken hun bør befinne seg: Behold muligheten til å gjøre faglige vurderinger, men fjern muligheten for å innstille i saker.

I en tid der styringsmodellene endrer seg, de økonomiske rammene utfordres og kommunene ikke lenger bare skal drive med innovasjon, men med radikal innovasjon, er jeg redd for at denne beskjeden om å gå og gjemme seg ikke vil bringe lokaldemokratiet fremover.

Tvert imot tror jeg utfordringene kaller på tydeligere kommunikasjon, og flere stemmer i samfunnsdebatten. Jeg syns for eksempel det er synd for debatten at de statlige direktoratsdirektørenes stemme ser ut til å ha forsvunnet helt i samfunnsdebatten.

Men – som jeg også understreket i mitt foredrag: På samme måte som kommunedirektøren må skille på prinsipielle og ikke prinsipielle saker i saksbehandlingen, må hun balansere faglighet og politikk på en like klok måte dersom hun tør å ha en stemme i samfunnsdebatten. På tross av advarslene til Kommunal Rapports kommentator.