De nakne fakta om det kommunale Europa

Totalt teller Europa 88.002 kommuner og 1.248 regioner. Halvparten av EU-landene - 13 av de 25 - diskuterer organisering av sine kommuner og regioner. Interkommunalt samarbeid og offentlig-private samarbeid øker. Vi kan konstatere at en gjennomgang av det kommunale og regionale Europa gir sterke assosiasjoner til hjemlige forhold.

Nordmenn som kommer til Brussel i Europa- og EØS-ærend, er ofte opptatt av hvor små og annerledes forholdene er hjemme, sammenlignet med de store dimensjonene på kontinentet. Tilstandsrapporten over kommuner, provinser og regioner i Europa viser at dette er grunnløse bekymringer. Vårt kjære fedreland ligger sånn noenlunde midt på treet i de fleste forhold som omtales.

Det er den europeiske Dexia-banken gir oss status for det kommunale Europa for 2006 og trendene for perioden 2000-2005, i samarbeid med KS´ europeiske paraplyorganisasjon, Council of European Municipalities and Regions.

Inndelingen og organiseringen av den offentlig forvaltningen er et tilbakevendende tema i mange land. Det samme er spørsmålet om hvor mange forvaltningsnivåer landet skal ha. Heller ikke her skiller vi oss fra den europeiske gjengse trend. 13 av EU-landene diskuterer for tiden paralleller til vår forvaltningsreform eller har nylig avsluttet diskusjonene.

I dag er status at åtte land har både et lokalt og et regionalt nivå (Danmark, Hellas, Latvia, Nederland, Slovakia, Sverige, Tsjekkia og Ungarn). I dette selskapet er det lett å føle seg hjemme som norsk. Det er også åtte land som bare har ett nivå under staten (Estland, Finland, Kypros, Litauen, Luxembourg, Malta, Portugal og Slovenia). Vi er vel ikke helt fremmede for å havne i denne gruppen land heller, selv om det begynner å bli vel smått.

Så er det seks EU-land har hele fire forvaltningsnivåer (Frankrike, Irland, Italia, Polen, Spania og Storbritannia). Dette er ikke vår cup of tea, selv om man begynner å lure på hva Irland gjør her. Og til slutt er det de tre føderalstatene, med delstatsregjeringer og det hele: Belgia, Tyskland og Østerrike. Fellesnevneren for disse tre er heller ikke lett å se; det første som slår denne skribenten, er at tysk er offisielt språk i samtlige tre land.

Vi blir med all tydelighet fortalt at regionalisering og desentralisering er en generell trend i Europa. Men det finnes mange varianter av fenomenet. Én er etablering av et regionalt nivå - et helt nytt eller reorganisering av det gamle. Danmark, Hellas, Latvia, Slovenia og Ungarn er i denne prosessen. En annen type er større selvstyre og overdragelse av myndighet til regioner eller føderalstater. Tyskland, Spania, Frankrike, Spania og Italia er aktuelle her. De to sistnevnte har utviklet seg stadig lengre i retning av en føderalstatstruktur de siste årene. En tredje variant er eksperimentell regionalisering, som i dag utprøves i Skåne og Västra Götaland i Sverige og Kainuu i Finland.

Kommunesammenslåinger står også på menyen i EU-landene. I Danmark, som vi vet, men også i Luxembourg jobbes det for færre kommuner, likeledes i England, Nord-Irland og Latvia.

Interessant nok går Litauen motsatt vei: Etter å ha redusert antall kommuner fra 581 til dagens 61 i perioden fra 1994, diskuteres det nå å øke antallet til 80 eller 90. Begrunnelsen er behovet for å forbedre forholdet mellom innbyggerne og de folkevalgte. Dette må være som musikk i ørene for mang en kommunepolitiker i vårt eget land!

32 millioner av EU-borgerne er offentlig ansatt (16 prosent), og over halvparten av disse (18 mill.) arbeider i kommunal og fylkeskommunal forvaltning. Dexia-rapporten påpeker her et utviklingstrekk som er felles for hele offentlig sektor i Europa, dog ujevnt fordelt: Nemlig skiftet fra livslange karrierer i det offentlige over til kontraktsbaserte stillinger. Dette finner generelt sted i kommunal sektor snarere enn i statlig sektor, som enkonsekvens av at det kommunale Europa har et sterkere fokus på endring og raskere levering av tjenester enn statlig sektor. Vi aner gjenkjennende nikk fra omorganiserte kommunalansatte!

Vi leter forgjeves etter Norges plassering i oversikten. Det er ikke lite tid og energi entusiastiske norske europainteresserte menn og kvinner bruker, i håp om å få Norge inn i de mange interessante studier og rapporter over tilstanden i Europa. Noen ganger med hell, andre uten, selv om alt tallmaterialet finnes i Eurostats utmerkede databaser. Innsamling av data fra Norge i regi av Eurostat er en del av EØS må vite, men ikke bruken av dem!