Den virkelige alarmen i arkivet

Det har vært mye avisskriverier om omorganisering av Arkivverket (Riksarkivet, Statsarkivene, Norsk Helsearkiv og Samisk Arkiv). Ansatte og tidligere riksarkivarer har uttrykt bekymring for det de oppfatter som en sentralisering av tjenester og nedbygging av Statsarkivene som institusjoner.

Riksarkivar Inga Bolstad, og flere av statsarkivarene, har forsvart prosessen, og dette har resultert i en offentlig debatt om og et fokus på arkiv som vi ikke har sett på mange år, kanskje aldri. I Morgenbladet (6. og 11. november) refereres det endatil til alarmklokker som burde ringe, eller som kanskje allerede har gått av.

Debatten har stilnet foreløpig, for forhandlingene mellom de ansatte og ledelsen i Arkivverket har strandet. Det innebærer at saken nå skal til behandling i departementet. Det er synd. Ikke at forhandlingene nå har strandet, eller at departementet nå er satt til å ta avgjørelsen. Heller ikke den varslete omorganiseringen, eller at den nå er utsatt.

Arkivverket, og nå departementet, er best rustet til selv å avgjøre hvordan de best mulig kan forvalte det viktige samfunnsoppdraget de har, som den øverste arkivmyndigheten i Norge. Nei, det som er synd er at debatten om offentlige arkiv har stilnet.

Ordet arkiv vekker sjelden den store interessen eller engasjementet hos folk flest. Dette til tross for at arkiv er viktig rettighetsdokumentasjon for både innbyggerne og det offentlige. Arkiv muliggjør kontroll av politikere og byråkrater, forhindrer maktmisbruk og korrupsjon, og sikrer likebehandling og rettferdighet.

Arkiv er med andre ord en forutsetning for et velfungerende demokrati og en sterk rettsstat. Det virkelig alarmerende, er at arkiv nå er i ferd med å gå tapt – og det i store mengder!

Riksarkivaren er inne på det i sitt debattinnlegg i Morgenbladet 11. november, der hun skriver at «det norske samfunnet står foran massive utfordringer når det gjelder bevaring av digital informasjon». Den digitale hverdagen har innhentet oss for lenge siden, og dessverre uten at vi har den teknologien og de ressursene vi trenger for å bevare alt vi må.

En undersøkelse utført i regi av Riksarkivet i 2014 viser at det på landsbasis kun er bevart 6,3 prosent av de bevaringsverdige datasystemene kommunene og fylkeskommunene har brukt. I Rogaland er tallet heldigvis noe høyere, men likevel ikke mer enn ca. 10 prosent. Det vil si at 90 prosent av de datasystemene som inneholder viktig dokumentasjon innen barnevern, helsetjeneste, grunnskoleundervisning, landbruk, alt som kommunene befatter seg med, er i ferd med, eller har allerede gått tapt.

Heldigvis er mye av informasjonen i disse tatt ut på papir, for det er trolig ikke lenger mulig å starte opp serveren systemene er lagret på. Arkivarene i kommunene vet dette. De vet også at verken de eller IT-avdelingen i kommunene har ressurser eller kompetanse til å gjøre noe med det. I tillegg er de usikre på om de i framtiden greier å motstå presset fra lederen som lever under villfarelsen av at den billigste løsningen er den mest lønnsomme, eller IT-konsulenten som higer etter det siste nye, og som begge har latt seg trollbinde av programleverandøren som lover gull og grønne skoger.

Når vi nå går inn i en tid med det som kan bli en storstilt kommunereform, vil tallet på nedlagte og avsluttete datasystemer bli enda høyere, uten at det blir satt av ekstra ressurser til arkivtjenesten, som må slite med oppryddingsjobben. Nettopp derfor er en offentlig debatt om arkiv utrolig viktig. Og det er derfor alarmklokkene må kime – høyt!

Arkiv-Norge er tjent med et sterkt faglig miljø, et miljø som kan bistå med å rette fokus mot alarmer i arkivene, og som kan være med og rope varsku når behovene melder seg. Et miljø som kan bidra til å skaffe ressurser og midler der det trengs.

De fleste kommunene i Norge har et IKA, et interkommunalt arkiv som en faglig støttespiller, men de trenger også en tydelig arkivmyndighet – et sterkt Arkivverk, hvordan det nå enn blir organisert i framtiden.