Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Det politiske i det personlige

Feministiske bannere på 70-tallet annonserte: «Personlig er politisk». I vår tid er personlig blitt bare personlig, selv om personlig er mer politisk enn noensinne.

Kvinner, så vel som menn, realiserer de posisjonene samfunnet gjør mulig for dem.

Vi fikk nylig en nyttig, men smertefull, påminnelse om hvordan individuelle erfaringer er knyttet til noe større da #jegharopplevd spredte seg som en skogbrann i Sør-California.

Hashtaggen #jegharopplevd viste med all sin kraft at personlig fremdeles er politisk. Den viste hvordan mine problemer ikke er bare mine. Emneknaggen avslørte patriarkatet – menns makt over kvinner.

Det strukturelle – spillerommet for det politiske – henger over oss, men vi ser det ikke, fordi vi er så opptatt av meg og mitt. Den individuelle retorikken og den offentlige talen i dag handler om personlige valg. «Det er mitt valg», sier de fleste om det meste. Når alt er personlig, er ingenting politisk.

Ordet valg brukes hyppig når det gjelder alt kvinner gjør – å jobbe deltid, bli hjemmeværende, ta mannens navn, osv. Alt er valg.

Valgene tas imidlertid ikke i et vakuum, men innenfor samfunnets strukturer. Kvinner, så vel som menn, realiserer de posisjonene samfunnet gjør mulig for dem.

Det handler ikke om et valg når kvinner reduserer sin stilling for å få familielogistikken til å gå i hop. Det handler om at omsorg har et kjønn. Det handler om at mannen tjener mer slik som menn gjør. Kvinnens jobb er mindre verdt akkurat slik som kvinnens navn er mindre verdt.

Dagens retorikk går ut på hva kvinner burde oppnå og få til. Problemene med likestillingen ligger ikke i strukturene. Fokuset er på de individuelle kvinnene, hva de velger og hva de lykkes, eller mislykkes, med. På 1970-tallet så man, og bekjempet, strukturene. Da var likestilling et kollektivt prosjekt. Barnehager og foreldrepermisjon var institusjonaliserte likestillingsprosjekter – banket gjennom med politiske vedtak.

«Mitt valg»-retorikken dominerer i individualismens tidsalder. Likestilling har en bred støtte, men betraktes som oppnådd. «Kvinner og menn har like muligheter i min verden», sa en ung kvinne på kvinnedagen. Hun traff tiden på to måter – det var hennes lille, individuelle verden der likestillingen eksisterte (trodde hun), og dermed var likestillingen oppnådd for alle.

Strukturer endres med politikk, og det er politikernes ansvar å se strukturene, løfte dem fram og knuse de som undertrykker. For eksempel er lønnsforskjellen mellom kjønnene 15–20 prosent.

Lønnen er avhengig av karrieren, og det er her forskjellene mellom kvinner og menn begynner. Mange unge kvinner og menn begynner sin karriere på samme måte, men forskjellene blir til når barn kommer. Da begynner kvinnen å spesialisere seg på familien og mannen på karrieren.

Når menn tar de viktigste karrierestegene og skaffer seg erfaring, er kvinner mest borte fra jobben. Graviditeten gjør henne sykmeldt. Når barnet er født, blir hun hjemme i ett år, for så å gå tilbake til en deltidsstilling – inntil hun er gravid på nytt og karusellen med sykmeldinger og syke barn begynner igjen.

Norske kvinner i 30-årene er så lite til stede på arbeidsplassen at arbeidsgiveren ikke satser på dem. Og hvorfor skulle han gjøre det? Kvinnen satser heller ikke på jobben sin. Hun har jo valgt å spesialisere seg på familien, hun stikker innom på jobben et par dager i uka.

Fra familieperspektivet er dette rasjonelt. Mannen tjener mer. Mannen er som oftest eldre enn kvinnen og har dermed allerede en høyere lønn når familiekarusellen starter. Det lønner seg ikke for ham å dele byrden.

Dette er strukturelle utfordringer som løses med strukturelle, politiske grep. Familiebyrden må deles. Dette var også poenget til Simone de Beauvoir som i klassikeren Det annet kjønn konkluderte med at kvinner ville bli frigjort ved å slutte å føde. Fødsler bør ikke ta slutt, men byrden bør deles.

Når det gjelder alt #viharopplevd, skrev Susan Brownmiller i sitt klassiske verk Against Our Will: Menn, Women and Rape at alle kvinner er ofre for voldtekt fordi de alltid må passe seg. Slik er det også med alle kvinner og seksuell trakassering. Noen velger å tie, slik som Aftenposten heroisk, men deprimerende, har vist de siste ukene.

Strukturer, slik som menns makt, og maktmisbruk, over kvinner, endres med politikk. Det kan kanaliseres ressurser til likestillingsarbeid i barnehagen og til voldtektsetterforsking. Foreldrepermisjonen kan deles i to og kontantstøtten avvikles – bare for å nevne noen eksempler.

Da den finske forfatteren Sofi Oksanen i 2010 fikk Nordisk råds litteraturpris som den første finskspråklige kvinnelige forfatteren, sa hun at hun ikke fikk prisen fordi hun var usedvanlig dyktig eller bedre enn alle andre før henne, men fordi strukturene endres så sakte. Institusjoner og det som anses som verdifullt i et samfunn endrer seg langsomt. Politiske vedtak gir fortgang. Patriarkatet er ikke knust. Vi trenger likestillingspolitikk, og vi trenger kvinner som løfter det personlige opp i det politiske.