Dispensasjoner fra arealplanene er udemokratisk

Charlotte Leikaas beskriver i en kronikk i Kommunal Rapport 3. juni hvordan lokalpolitikerne bommer på grensen mellom juss og politikk.

Dette er dessverre en velkjent problemstilling. Jurister som jobber med byggesaksbehandling, opplever stadig at deres juridiske vurderinger blir satt til side til fordel for et ulovlig vedtak.

Leikaas forteller på en pedagogisk og god måte hvor skoen trykker i dispensasjonssaker gjort av lokalpolitikere, noe som fører til en uthuling av planverket kommunen skal styre etter.

Våre medlemmer beskriver en vanskelig arbeidssituasjon i kommunene, der deres faglige vurderinger blir overprøvd av lokalpolitikere som ikke styres av lovverket, men snarere av synsing og følelser.

Juristene står daglig i et krysspress, i en spagat mellom mektige entreprenører og politikere på den ene siden og regelverket og fellesskapets interesser på den andre.

Plan- og bygningsloven med forskrifter og forarbeider er et komplisert regelverk. Juristenes oppgave i kommunal forvaltning er å sikre at lovverket blir fulgt til gode for deg og meg, for fellesskapet. De skal spille politikerne gode og sikre at vedtak fattes innenfor lovens rammer.

Det skjer dessverre ikke. Våre medlemmer melder om vanskelige arbeidsvilkår, der politikerne ikke ønsker juristenes vurdering.

Lokalpolitikerne bommer ikke bare på jussen. I sin villfarelse opptrer de tidvis som om unntak fra plan- og bygningsloven er blitt hovedregelen.

Når problemstillingen reises, heises lokaldemokratiets fane. Sannheten er at det å gi en dispensasjon er svært udemokratisk.

Det politikerne dispenserer fra, er en arealplan som er demokratisk vedtatt. Den har vært på høring hos både kommunens innbyggere, berørte parter og interesseorganisasjoner. Disse har fått muligheten til å uttale seg før planen vedtas av kommunestyret.

Dispensasjonspraksisen kan derfor ikke forsvares med at det handler om et fritt lokaldemokrati. Praksisen undergraver faktisk demokratiske prosesser.

Kommunene har over tid fått et stadig større ansvar for miljø- og arealforvaltning, uten tilsvarende økning i juridisk og naturfaglig kompetanse. Bare 11 prosent av landets kommuner har eksempelvis jurister innenfor fagområdet plan og bygg. Derfor er det behov for et kompetanse- og kapasitetsløft i kommunene.

Vi kan ikke kreve at lokalpolitikere skal ha inngående kunnskaper om lovverk og naturforvaltning. Derfor trenger de opplæring og råd. Jurister og naturvitere i kommunal forvaltning er en fagressurs som gir politikerne nødvendig beslutningsstøtte.