En dispensasjonspraksis som ikke er i balanse

Ordfører i Øvre Eiker kommune, Adrian Wilhelm Kjølø Tollefsen, skriver 8. juli at juss og politikk ikke er motstridende, men må være i balanse. Her skriver han at de fleste politikere er klar over at en dispensasjon ikke kan vurderes etter det frie skjønn før vilkårene er oppfylt.

Hadde alle politikere hatt forståelsen som Tollefsen hevder de har, hadde vi ikke hatt de utfordringene som vi har i dag. De fleste som jobber, i administrasjonen vet at virkeligheten er speilvendt og praksisen ofte er langt unna det som er riktig lovanvendelse. Dispensasjoner skal være unntaket, og lovgivers intensjon er at dispensasjoner skal være en sikkerhetsventil.

Dispensasjoner kan være nødvendig, slik Tollefsen skriver. Ved revisjon av plan- og bygningsloven i 2008 anså Planlovutvalget at dispensasjoner fra lovens byggesaksdel både kunne være nødvendig og gi gode og tilpassede løsninger. Ikke alle mulige situasjoner vil kunne fanges opp av plan- og bygningsloven, og omgivelser kan forandre seg med tiden.

I innstilling 181 L (2016–2017) uttaler energi- og miljøkomiteen at: «Dispensasjonsbestemmelsen er begrunnet ut fra at det i enkelte tilfeller kan være behov for å gjøre unntak eller tillate avvik».

Likevel viser min egen undersøkelse av dispensasjonsvedtak i fire kommuner, gjort i forbindelse med en masteroppgave jeg skrev i 2023, at flertallet av dispensasjonssøknadene innvilges. Dette bekreftes også av andre undersøkelser. Til og med i områder som ikke er avsatt til utbygging innvilges 75 prosent av søknadene.

Dette er områder som er avsatt til LNFR-formål i kommuneplanens arealdel som omfatter innmark, utmark som skog, høyfjell og kyststrekninger. Resultatet er at disse områdene bygges ned som følge av dispensasjonspraksisen.

Er det denne bruken av dispensasjoner Tollefsen hevder ivaretar lokale behov og interesser?

Med den liberale dispensasjonspraksisen som foregår i Kommune-Norge undergraves den helhetlige vurderingen som er viktig for en god miljøforvaltning.

Kommunene i undersøkelsen behandler en stor andel av dispensasjonene politisk. Undersøkelsen og praksis for øvrig viser at administrasjonen i mange kommuner blir pålagt å utarbeide ulike svaralternativer på dispensasjonsvedtakene: ett for innvilgelse, ett for delvis innvilgelse og ett for avslag. 

Dette er ikke korrekt lovanvendelse, men som jeg skrev i kronikken «Bommer på grensen mellom juss og politikk», blir dette en votering over hvilke forslag som politikerne ønsker. Det undergraver den juridiske vurderingen som skal ligge til grunn, og vurderingen til administrasjonen blir verdiløs.

I de undersøkte vedtakene hvor politikerne innvilget dispensasjon i strid med innstillingen, hadde administrasjonen ofte gode begrunnelser. Når politikerne går imot administrasjonens innstilling, innvilges dispensasjoner på et svært tynt grunnlag.

Tollefsen skriver at en ikke kan hevde at en «vilkårsbetraktning» er blottet for politikk. Men rettsanvendelsesskjønnet som innebærer lovpålagte krav til begrunnelser, tilsidesettes på bakgrunn av at politikerne ønsker å innvilge dispensasjoner. De ser bort fra at vilkårene for å kunne gi dispensasjon ikke er oppfylt.

Undersøkelsen indikerer at politikerne misforstår eller ikke vil forstå bruken av sin myndighet. Politikerne har ikke myndighet til å overprøve om de rettslige vilkårene er oppfylt eller ikke. Hensynet til det kommunale selvstyret er irrelevant i vurderingen av pbl. paragraf 19–2 andre ledd.

Som Sverre Bromander skrev i en kronikk 12. juni, så «kan ikke dispensasjonspraksisen forsvares med at det handler om et fritt lokaldemokrati». Når det ikke skilles mellom juridiske vurderinger og politisk skjønn i dispensasjonsvurderingen, innvilges det dispensasjoner som er svært mangelfullt begrunnet. Vedtakene kan dermed være ugyldige.

Hvis kommunene rundt om i landet hadde hatt en dispensasjonspraksis slik Tollefsen hevder, hadde dispensasjonsbestemmelsen fungert etter lovgivers intensjon. Dessverre er det nok Tollefsen sin oppfattelse av kommunenes dispensasjonspraksis som er unntaket og ikke omvendt.

Administrasjonen må gjøre de juridiske vurderingene som kan legges til grunn for at politikerne kan fatte vedtak som er i tråd med lovverket.

Det er nettopp gjennom en grundig juridisk vurdering av vilkårene og riktig bruk av kan-skjønnet at jussen og politikken er i balanse. Her har kommunene dessverre en lang vei å gå.

• Les også: Alvorlig feil om dispensasjoner