En seier for den kommunale egenkontrollen

5. november vedtok Stortinget ny revisorlov. Mediebildet bar ikke så mye preg av det, og det er kanskje forståelig i en situasjon med korona og presidentvalg i USA. Men loven er ikke mindre viktig av den grunn – også for regnskapsrevisorer i kommuner og fylkeskommuner.

Det var en enstemmig finanskomité som sto bak innstillinga i saken, noe vi tenker er bra i seg selv i en så viktig lov. For revisorloven er viktig. Den handler om samfunnets tillitsmenn og -kvinner. Revisorene lever av tillit.

Revisorloven regulerer revisjonsplikt, godkjenning av revisorer og revisors oppgaver.

Revisjon av kommuner og fylkeskommuner reguleres av kommuneloven, men det er også berøringspunkter mellom de to lovene – og profesjonene. Det betyr at revisorloven regulerer forhold som er relevante for regnskapsrevisorer i kommunal sektor.

I kommuneloven § 9 tredje ledd stilles det følgende formelle krav: «Den oppdragsansvarlige for regnskapsrevisjon etter kommuneloven skal ha en bachelor- eller mastergrad i regnskap og revisjon i samsvar med Finanstilsynets krav til registrert og statsautorisert revisor gitt med hjemmel i revisorloven, og i tillegg ha tre års praksis fra regnskapsrevisjon.»

Det er dermed av vesentlig betydning hva revisorloven sier om dette. Det er selvsagt også slik at de oppdragsansvarlige regnskapsrevisorene i Kommune-Norge i dag tilfredsstiller dette kravet.

Men de får ikke like mye igjen for det. En kommunerevisor som tilfredsstiller utdanningskravene, og som har mer enn tre års praksis fra regnskapsrevisjon, får ikke nødvendigvis tittelen «registrert revisor» eller «statsautorisert revisor» – med mindre vedkommende også har jobbet minst ett år i privat revisjon etter revisorloven.

Dette blir det nå en forandring på. Da Stortinget i juni 2018 behandlet ny kommunelov, ble det samtidig dette vedtatt: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i revisjonsloven gjennom å likestille praksis fra kommunal og privat revisjon når det gjelder godkjenning som statsautorisert og registrert revisor.»

Regjeringa fulgte dette opp i forslaget til ny revisorlov, men fortsatt var nåløyet så lite at det kun var av teoretisk betydning for kommunale regnskapsrevisorer.

Etter iherdig og god kontakt med partiene på Stortinget, har vi fått gjennomslag for vårt syn om at det å revidere en kommune er minst like variert og kompetansegivende som å revidere private aksjeselskap av ulike størrelse.

Stortinget vedtok derfor – etter innstilling fra en enstemmig finanskomité – å be regjeringa sørge for reell likestilling av praksis fra privat og kommunal revisjon. Det ble lagt inn en forskriftshjemmel i loven, slik at regjeringa kan sørge for å oppfylle Stortingets ønske i en forskrift.

Komiteen ber også regjeringa sikre overgangsordninger som gjør at kandidater med bachelorgrad og som er inne i sitt praksisløp, får godkjenning.

Alt dette er en seier for kommunal revisjon! Men mest av alt: Det er en seier for den kommunale egenkontrollen!

Det vil bidra til å sikre rekrutteringa til kommunal revisjon, noe som igjen vil bidra til at revisor vil fortsette å ha en viktig rolle i den kommunale egenkontrollen. Som kommunerevisor befinner man seg i skjæringspunktet mellom politikk og administrasjon – til innbyggernes beste.

En slik jobb er attraktiv i seg selv, og når man får godkjent praksis på lik linje med andre som jobber med revisjon, blir den enda mer attraktiv. Vi skal ikke se bort fra at enda flere vil stå på vakt for fellesskapets verdier framover.