Debatt
Et kraftløft krever et kommuneløft
Norske kommuner har fått mer makt over grønn omstilling. Skal tempoet skrus ytterligere opp, trengs nye verktøy og mer kompetanse.
Lokalpolitikerne har blitt viktigere for industri-, energi- og klimamål. Det skyldes at kommunene har fått mer makt: De har vetorett i vindkraftsaker gjennom plan- og bygningsloven, og har fått mer makt over de mange solparkene som er planlagt.
Økt tempo i utbygging av grønn industri og energi vil kreve areal.
De styrer også viktige areal- og planprosesser, som legger grunnlaget for industri- og fornybarprosjekter. Mange kommuner har også betydelig eierskap i norske kraftselskaper, som er lokale lokomotiver for grønn vekst og energi.
Med mer makt følger mer ansvar.
Nasjonale politikere tenderer til å snakke overordnet. Lokalpolitikere bør derimot eie de lokale sakene, ta dem til kommunestyrene, forklare fordeler og ulemper og skape aksepten som trengs. Den lokale forankringen skjer nettopp på bygda, i tettstedet eller i byen.
Den nasjonale energipolitikken må engasjere og forankres i periferien for å lykkes. De siste årene har det derimot ikke manglet på lokale reaksjoner på mål og virkemidler. Kraftkommunene (LVK) har vært mot endringene i kraftbeskatningen. Ordførerne i energikommisjonen etterlyser en kommunal dugnad i kraftløftet, samtidig som det har vært et ordføreropprør mot regjeringens kraftpolitikk.
Elektrifisering av Melkøya splitter nasjonalt – og lokalt. Hammerfest-ordføreren er positiv, mens Alta-ordføreren naturligvis er bekymret over krafttilgangen.
Fornybar Norge melder at over 20 industriprosjekter som ønsker å bruke kraft i Troms og Finnmark, allerede har fått nei fra Statnett. E24s oversikt lister opp den enorme kraftetterspørselen fra ulike planlagte industri-, datasenter- og fossilprosjekter.
Selv om Statnett skyver på prognosene for et mulig kraftunderskudd til 2030, har sammenhengen mellom kraft, nett og arbeidsplasser fått en renessanse i norsk offentlighet. Kommunene både kan og bør skru opp tempoet i den grønne omstillingen, fordi de har best kjennskap til lokale forhold, interessenter og potensielle arealkonflikter. Og de har makt til det.
Økt tempo i utbygging av grønn industri og energi vil kreve areal. Sabima anbefaler kommunene å utvikle arealregnskap, og 80 norske kommuner jobber i dag for å bli arealnøytrale.
Lokal selvråderett er heldigvis et viktig prinsipp i Kommune-Norge. Samtidig må lokalpolitikere stille seg spørsmålet om det er nye hyttefelt eller grønn industri eller energi, basert på regionale fortrinn, som skal prioriteres fremover.
Et tiltak i kommuneløftet er utvikling av arealregnskap og -planer for grønn energi og industri. Oversikten vil kartlegge de grå arealene og tilrettelegge for sol og nær- eller industrivind. Det vil gjøre at Stortingets vedtatte nærenergireform kan realiseres raskere. Det vil også gi gode innspill til regjeringens varslede strategi for klargjøring av grønne industriområder og -parker.
Kompetanseløft er et annet viktig tiltak. Selv om kommunene har god oversikt over lokale forhold, mangler mange faglige ressurser til å kartlegge natur, biologisk mangfold og miljø. Større kommuner bør få midler til å ansette rådgivere i planavdelingen med kompetanse innen energi, industri og klima.
Mindre kommuner bør få tilgang på samme kompetanse. Energikommisjonen har forslått at det opprettes et brukerfinansiert nasjonalt kompetansesenter for kommunene i denne type spørsmål. Når kommunene har fått mer makt over kraft- og industriutbygging, trengs det også kompetente beslutningstakere og en arena for kunnskapsinnhenting og erfaringsutveksling.
Kommisjonen foreslår at kompetansesenteret også bidrar inn i konsesjonsbehandlinger. Det vil bidra til raskere prosesser, saksbehandling – og omstilling.
Et bedre innrettet skatteregime, uten høyprisbidrag og med senket grunnrenteskatt, vil gi kraftselskapene bedre investeringsrammer. Selskapene er stort sett eid av kommuner og fylker, hvor overskudd og verdiskaping fra kraftinvesteringene går tilbake til små og store lokalsamfunn.
Det eksisterer flere vellykkede prosesser, med lokal støtte i vindkraftutbyggingene, i Finnmark, Sokndal og Selbu.
I Lebesby stilte Ap med en klart uttalt vindkraftforkjemper som ordførerkandidat, og fikk 56,4 prosent i oppslutning. Det betyr at fornybarutbygging er en vinnersak – hvis fordelene er reelle og forklares grundig. At hver ny vindturbin betyr om lag 900.000 kroner i årlige kommunale inntekter, vil spille inn i fremtidige lokale saker.
Det haster med å produsere mer fornybar kraft. Når omstillingen halter, må et bredt energiforlik gi svar på hvordan et kraftløft vil se ut i praksis. Ett av mange svar er å gi kommunene verktøy, virkemidler og kompetansen de trenger for å bidra til grønn energi, industri og omstilling.