Oslo-byråd Tone Tellevik Dahl etterlyser oppfølging av Djupedal-utvalgets rapport fra regjeringen. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Oslo-byråd Tone Tellevik Dahl etterlyser oppfølging av Djupedal-utvalgets rapport fra regjeringen. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Fem grep mot mobbing

Vi har alle latt oss røre av sterke historier om mobbing i skolen den siste tiden. Nå er det på tide at historiene tas på alvor også politisk.

Også i denne saken har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tatt seg svært god tid.

18. mars 2016 var det ett år siden Djupedal-utvalget la fram utredningen «Å høre til». Utvalget ble satt ned av den rødgrønne regjeringen for å løfte arbeidet mot mobbing i skolen.

Også i denne saken har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tatt seg svært god tid. Utredningen er fortsatt ikke fulgt opp. Det eneste forslaget regjeringen har tatt opp i Stortinget, er at mobbere skal kunne flyttes til en annen skole. Men dette var mulig allerede før regjeringen forslo at opplæringsloven skulle «endres». 

Jeg er én av mange kommunepolitikere over hele landet som har ventet på regjeringens oppfølging av Djupedal-utvalget. Det begynner å haste. Vi vet at over 15.000 elever, fra 5. klasse til videregående opplæring, opplever at de blir mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere. Nesten 60.000 opplever erting, utestenging, spredning av løgner, trusler, negative kommentarer om utseende og fysiske krenkelser som slag, dytting og sparking.

I mangel på oppfølging fra regjeringens side, foreslår jeg fem nye grep mot mobbing som jeg håper kommunepolitikere over hele landet vil gjennomføre: 

1. Vi må ha kunnskap om mobbing også i barnehagen og på de første skoletrinnene. I dag vet vi bare hvor mange elever fra 5. klasse og oppover som opplever mobbing.

2. Vi må ha en klar prosedyre for hvordan mobbesaker skal håndteres. Dagens bestemmelser i opplæringsloven åpner for store forskjeller, og mobbing er ikke nevnt med ett ord i barnehageloven.

3. Vi må aktivt undersøke om det forekommer mobbing. Dagens lovkrav om at man skal gripe inn når man får «kunnskap eller mistanke» er ikke nok.

4. Vi må gi alle som arbeider i barnehage og skole nødvendig kunnskap om å forebygge, oppdage og reagere på mobbing. Det er verdt å merke seg at kunnskapsministeren ikke nevner mobbing med ett ord i forslag til nytt innhold i lærerutdanningene.

5. Vi må ha en uavhengig tredjeperson som de som opplever mobbing kan kontakte dersom det ikke blir slutt på mobbingen. I Oslo oppretter vi nå et eget mobbeombud, og jeg håper flere kommuner vil følge etter.

Kampen mot mobbing kan ikke legges på skuldrene til landets 6.200 barnehager og 3.400 skoler, på barna og på foreldrene. Det er kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og vi kommunepolitikere som har ansvar for at krenkende atferd og mobbing stoppes.

Når regjeringen ikke tar lederansvar i kampen mot mobbing i Norge, er det desto viktigere at vi kommunepolitikere setter i verk nye felles grep som virker.