Ferdig utdannet, ja – men ikke for teknologibehovene

«Mari» er ferdig utdannet sykepleier. Hun gleder seg til endelig å kunne stå på egne bein, være den som brukeren henvender seg til, den som kan ta ansvar.

Kommunen hun har fått jobb i, er en god kommune, det vil si hun er godt tatt imot. Jobben i hjemmesykepleien er befriende. Hun suser av gårde i bilen mellom besøkene. Ja, det er hektisk. Rekker hun lunsjen med de andre kollegaene i dag?

Hun tenker på om det kan være andre muligheter for hennes brukere på listen, kanskje helseteknologi hadde vært noe. Hvorfor er det kommunens ansvar, og når ble det kommunens ansvar å gi de tjenestene?

Hun legger tanken bort, dette kan hun for lite om. Hun må til neste på listen og kjører videre, slik at hun rekker fram til medisinutdeling og deretter tilsyn og mat.

Jeg har møtt mange som Mari. Dette gjelder også flere andre helsepersonell, ikke bare sykepleiere. Helseteknologi er ikke svaret på alt, men det kan vi ikke vite hvis vi ikke lærer og erfarer noe om det.

Teknologiens raske utvikling har skapt et gap mellom de ferdigheter som kreves i det moderne arbeidslivet, og det som formidles gjennom tradisjonelle helseutdanninger. Det er på tide at vi adresserer og erkjenner dette gapet.

Jeg ønsker en ønsker at kommunalsjefer innen helse- og omsorgstjenester og statsråd for høyere utdanning snakker mer sammen om utdanning av robust helsepersonell som kan være innovative og forberedte på hva som møter dem i arbeidslivet. For der er vi ikke i dag. Mitt lille hjertesukk er at samarbeid om samme målsetting mellom utdanningene og kommunene må bedres.

For å sikre at alle ansatte faktisk forstår og kan bruke nye teknologiske verktøy, må vi prioritere god opplæring og kontinuerlig støtte. Dette innebærer ikke bare teknisk opplæring, men også å forstå den praktiske bruken av teknologien i de ansattes spesifikke arbeidsoppgaver og de etiske aspektene ved bruk av helseteknologi.

Hvorfor skal helseteknologi fortsatt være på siden av den jobben helsepersonell utfører og ikke en del av den?

Vi må fremme en kultur med åpenhet og læring, hvor det er greit å stille spørsmål og be om hjelp. Ved å bygge et støttende miljø kan vi sikre at teknologien ikke bare blir et tillegg, men en integrert del av arbeidshverdagen.

Jeg mener at for å kunne oppnå større suksess og sikre at teknologien virkelig blir en del av vårt daglige arbeid, må utdanningen og kommunene:

• Gi studentene forståelse i bruk av helseteknologi på tvers av utdanning og arbeidsplasser.
• Bryte ned siloene og jobbe mot en mer integrert og samarbeidsorientert tilnærming hvor digital kompetanse står sentralt.

Kommunene jobber mer med helseteknologien enn hva grunnutdanningene innen helse har klart. Min erfaring som fagkoordinator er etter samarbeid med flere kommuner i flere år at de er fremme i skoene. De vil, men vi må få ansatte som eier og tar teknologien inn fra dag én.

I utredningen Tid for handling nevnes det blant annet at over 80 prosent av kommunalsjefene for helse og omsorg opplevde at deres medarbeidere manglet «relevant og nødvendig teknologisk kompetanse».

De mente det særlig var behov for å styrke grunnleggende digitale ferdigheter og evne til omstillinger som følge av innføring og bruk av teknologi og digitale prosesser.

Det trengs spesielt tilrettelagte og målrettede opplæring av personellet som er i tjenestene i dag, som opplever at teknologi og digitale løsninger integreres i deres arbeidsoppgaver (NOU 2023:4, kap. 12).

Ansatte må forberedes på nye oppgaver. Da må vi se sammenhengene fra det vi lærer i utdanningen, og det vi blir presentert for i arbeidslivet.