Fikser kommunene riktig klimaproblem?

Vi har grunn til å tro at klimaet endrer seg. Dette er ikke nytt. Vi har gjort store endringer de siste 100 årene. Temperaturen har økt, samtidig som forholdene for folk flest stort sett har blitt bedre. Til dels mye bedre. Gjennom innovasjon og velstandsøkning mater vi mange flere enn tidligere. Spørsmålet er om vi har råd til å fortsette denne tilpasningen og forbedringen?

Endringene vi har sett, og vil se fremover, kan slå svært ulikt ut fra sted til sted. Hva klimaendring betyr, er med andre ord uklart.

Under FNs bærekraftsmål, som Norge tilsluttet seg i 2015, har vi forpliktet oss til å kutte utslipp og tilpasse oss endringer i klimaet. For å komme i mål trenger kommunale beslutningstakere gode styringsdata og -verktøy.

Når tiltak er lokalt tilpasset, oppnår vi minst tre ting: Vi tilpasser tiltakene lokale forutsetninger. Tiltakene blir mer forholdsmessige når vi justerer investeringene i takt med det lokale behovet. Det som ikke virker, kan avsluttes.

Dessuten kan lokale tiltak få lokal oppslutning fordi folk skjønner at det kan være sosialt bærekraftig å rassikre skoleveien til barna når målet er å skape et godt lokalmiljø for alle.

Uansett hva som er det beste tiltaket, lønner det seg å være rik. Med mer ressurser takler vi større utfordringer. Her står vi overfor en mulig konflikt mellom å stoppe klimaendringer på den ene siden, og arbeidet med å tilpasse oss lokale endringer. Begge har en kostnad.

Hvordan hindrer vi at kostnaden og konsekvensene av klimatiltak får større negativ påvirkning på samfunnsutviklingen enn selve endringen i klimaet?

FNs bærekraftsmål dekker mer enn klima, og visjonen er at alle skal med. Dette rimer dårlig med at flere barn lever i lavinntektsfamilier, og forskjellene mellom folk øker. Sammenlignet med hetebølger, er det fortsatt langt flere europeere som fryser i hjel.

Klimatiltak som ytterligere øker forskjellene mellom folk, og hindrer økonomisk utvikling, er en trussel mot bærekraft og undergraver omstillingsevnen til individer og samfunn. Også i møtet med endringer i klimaet.

Norske kommuner har ikke de dataene og verktøyene de trenger for å fatte opplyste og balanserte klimavalg. I verste fall blir de offer for tiltak og løsninger der kostnadene ikke svarer til nytteverdien.

Iveren etter å havne på riktig side av historien, uten gode styringsverktøy, er kanskje en større trussel mot bærekraftig utvikling enn mye av det andre som opptar oss mens vi venter på at sommeren skal komme til gata vår?