Annonse
Debatt
Forutsigbare rammebetingelser skal gi oss krafta vi trenger
For å lykkes med å skaffe nok kraft må vi ha lokalsamfunn som ønsker å være vertskommuner og kapital som ønsker å investere.
Et av de viktigste oppdragene for norsk politikk framover handler om å skaffe oss nok fornybar energi til fornuftige priser. Arbeiderpartiets mål for energipolitikken er krystallklart: Rein og rimelig energi skal både være et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv, og et gode for folk i vinterlandet Norge.
Skal vi legge til rette for den kraftutbygginga vi trenger eller skal vi la være?
Energikommisjonen konstaterte at vi fram mot 2030 bør ha et mål om 40 TWh ny kraft fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft, og et mål om 20 TWh energieffektivisering.
Det årlige norske strømforbruket er for tiden på om lag 140 TWh, og vi bruker i dag om lag samme mengde fossil energi. Den fossile energien vet vi at vi skal fase ut de kommende tiårene.
Det største grepet regjeringen har tatt var å legge fram ei storsatsing på havvind. Det er viktig og nødvendig, men jeg tror de fleste skjønner at vi er utpå 30-tallet før dette virkelig monner. Årsaken til det er jo at høyreregjeringen ga oss flere tapte år på dette området.
På kort sikt er det derfor helt nødvendig at vi lykkes med å hente ut potensialet i gamle vannkraftverk og solenergi. Men vi styrer mot kraftunderskudd om vi ikke også får bygd ut de gode vindkraftprosjektene på land – de som har lokal oppslutning og bidrar til industriutvikling. Vindkraft er også den kraftformen som gir billigst strøm av alternativene vi i dag kan bygge ut.
Men for å lykkes med dette må vi både ha lokalsamfunn som ønsker å være vertskommuner, og kapital som ønsker å investere i vindkraft. Det betyr igjen at vi trenger et balansert og forutsigbart skatteregime. Den 19. desember leverte et stort flertall i Stortinget på denne grunnleggende forutsetningen, gjennom et bredt, tverrpolitisk forlik om grunnrenteskatt på vindkraft på land.
Dette kommer til å ha stor betydning for husholdninger, industri og næringsliv i årene som ligger foran oss. Slike brede skatteforlik har vi fått på plass før, og det er ikke noe nytt i at ytterfløyene ikke deltar.
Frp er jo motstandere av både vindkraft og skatt, så ingen er vel overrasket over at de står utenfor forliket. Det er nok mer et tegn på at vi har truffet godt.
At SV og Rødt ikke vil strekke seg for å bidra til kraftutbygging – det er i pakt med lange tradisjoner. Så vidt jeg vet har ingen av de to partiene forsøkt den øvelsen det er å stemme for ei kraftutbygging i stortingssalen.
Vi befinner oss på mange måter i samme situasjon som vi gjorde på 50- og 60-tallet.
Hovedspørsmålet er: Skal vi sørge for å legge til rette for den kraftutbygginga vi trenger, eller skal vi la være?
Gjennom tiår etter tiår ledet Arbeiderpartiet an i den systematiske kraftutbyggingen som gjorde Norge til både en energinasjon og en industrinasjon. Det handlet om å bygge landet, og gjennom dette å legge grunnlaget for vår felles velferd og velstand. Denne jobben er ikke avsluttet.
Tenk om motstanderne av kraftutbygging hadde vunnet fram ved hver eneste utbyggingssak? Da ville vi verken hatt mykje lys eller mykje varme i de tusen hjem, og vi ville ikke hatt den kraftforedlende industrien som sørger for trygge og godt betalte industriarbeidsplasser. Stearinlysene ville fortsatt dominert juletreene, og de skyhøye strømprisene vi har opplevd de siste årene ville vært mer en normaltilstand enn en unntakstilstand.
Og tenk om de skulle vinne fram ved hver eneste kraftutbyggingssak i framtida? Da vil vi ikke være i stand til å avkarbonisere energisystemet vårt, og da taper vi også kampen mot klimaendringene.
Heldigvis kommer det ikke til å bli slik. Arbeiderpartiets energipolitikk vil også i framtida sikre at vi har tilgang på nok strøm til fornuftige priser. Det brede forliket i Stortinget om grunnrenteskatten på vindkraft lover godt for at ytterfløyene i norsk politikk ikke vil forhindre dette.
Les også:
